Mannen fra Ås er tilbake – og denne gangen har Paulus avskaffet sølibatet
- for 2 døgn siden
- 5 min lesing
Forfatter fra Ås er tilbake.
Sist vi møtte Mannen fra Ås på denne bloggen, hadde han sett en gudstjeneste på NRK hvor profesjonelle sangere framførte Bach/Gounods Ave Maria. Det gikk såpass inn på ham at det resulterte i et leserinnlegg om hvor lite bibelsk katolsk mariologi angivelig er.
Og det gikk ikke nødvendigvis bedre.
I et nytt leserinnlegg har Øystein Johnson hørt opplesningen av Paulus’ første brev til Timoteus på Ptro og stanset ved følgende vers:
«Disse nekter folk å gifte seg og krever at en skal holde seg borte fra visse slag mat» (1 Tim 4,3).
Og hvem kjenner vi som nekter folk å gifte seg?
Katolikkene, selvfølgelig.
Eller som Johnson skriver:
«Er det noe kirkesamfunn i dag som gjør det? Ja, den katolske kirken nekter prester å gifte seg.»
Case closed! Han tok oss. Katolisismen er motbevist!
Eller, ikke helt …
Johnson etterlyser en katolsk teolog som kan forklare «det som ser ut som et sprik mellom Guds klare ord og katolsk praksis».
Nå er ikke jeg noen teolog, men jeg kan si såpass at dersom Mannen fra Ås har tolket Paulus riktig, har vi fått et langt større teologisk problem enn det katolske prestesølibatet.
Paulus ser nemlig ut til å ha blitt en av de «løgnaktige hyklerne» Paulus advarer Timoteus mot.
Paulus vs. Paulus
Det er nemlig ikke spesielt vanskelig å finne St. Paulus’ syn på det ugifte livet. Vi trenger bare å bla noen bøker bakover:
«Jeg skulle ønske at alle mennesker var som jeg selv» (1 Kor 7,7).
Ja, Paulus var altså ugift!
Og han nøyer seg ikke med å konstatere dette som en tilfeldig opplysning om sin egen sivilstatus. Han forklarer hvorfor det ugifte livet kan være et gode:
«Den ugifte har omsorg for det som hører Herren til, hvordan han kan være til glede for Herren» (1 Kor 7,32).
Og tenk om alle mennesker kunne gjort som ham!
Paulus sier altså i 1 Timoteus at mennesker som forbyr ekteskap følger villfarende ånder og demoniske lærer. Samtidig lever han selv ugift, ønsker at andre kunne leve som ham og begrunner det med at den ugifte kan vie seg mer fullstendig til Herren.
Enten har Paulus en usedvanlig dårlig dag på kontoret i 1 Timoteus, eller så betyr ikke «nekter folk å gifte seg» det Mannen fra Ås antar at det betyr.
Og før vi rekker å redde Paulus fra seg selv, gjør Jesus problemet enda verre:
«Det er noen som har gjort seg selv til evnukker for himmelrikets skyld. Den som kan ta imot dette, la ham ta imot det» (Matt 19,12).
Frivillig avkall på ekteskapet for himmelrikets skyld er altså ikke en katolsk oppfinnelse fra middelalderen.
Det kommer direkte fra Jesus.
Så dersom Paulus fordømmer sølibatet, motsier han ikke bare seg selv. Han motsier også Jesus.
Da bør vi kanskje se en gang til på hva Paulus faktisk advarer mot.
Hvem forbød egentlig ekteskapet?
For å forstå hvorfor Paulus kobler sammen forbud mot ekteskap og avhold fra bestemte matvarer, må vi innom en type kristendom som faktisk gjorde begge deler.
Enkratittene var en ekstremt asketisk kristen bevegelse som vokste fram på 100-tallet. De forbindes særlig med Tatian, som tidligere hadde vært elev av Justin Martyr, og som gikk rouge etter Justins martyrdom. Bevegelsen hadde trekk til felles med samtidens dualistiske og gnostisk pregede strømninger, hvor den materielle verden og kroppen ble betraktet med dyp skepsis.
Og enkratittene tok konsekvensen av det.
De avstod fra kjøtt og vin. Og de forkastet ekteskapet. Tenk pietismen på steroider.
Irenaeus beskriver dem i Mot kjetteriene og forteller at Tatian gikk så langt som å erklære ekteskapet for «korrupsjon og utukt» (Bok I, kap 28).
Det er altså ikke:
«Ekteskapet er godt, men jeg velger frivillig å gi avkall på det for himmelrikets skyld.»
Det er:
«Ekteskapet er korrupsjon og utukt.»
Og når man kjenner denne typen lære, begynner plutselig hele avsnittet hos Paulus å henge sammen:
«Disse nekter folk å gifte seg og krever at en skal holde seg borte fra visse slag mat …»
Men Paulus stopper ikke der. Han forteller oss hvorfor dette er galt:
«For alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe skal forkastes når det mottas med takk» (1 Tim 4,4).
Det er skapelsesteologi.
Paulus’ svar på vranglæren er ikke: «Ingen kristen må noen gang avstå fra mat eller ekteskap.» Det ville krasjet ganske spektakulært med både kristen faste og hans egen undervisning om det ugifte livet.
Poenget er at det Gud har skapt, er godt.
Og det er nettopp dette Kirken også sier.
Ekteskapet er godt.
Faktisk betrakter Den katolske kirke ekteskapet mellom døpte som et sakrament. Nettopp fordi ekteskapet er et gode, kan et menneske også velge å gi avkall på dette godet for et annet gode – «for himmelrikets skyld», som Jesus uttrykker det.
Den radikale dualisten sier derimot:
Ekteskapet må forkastes fordi kroppen, seksualiteten, forplantningen og den materielle skapelsen er problematisk.
Forskjellen er ikke akkurat subtil.
Vi finner det samme enda tydeligere hos Saturninus, en tidlig gnostisk lærer som Irenaeus omtaler i bok 1, kapittel 24 av Mot kjetteriene. Ifølge Irenaeus lærte Saturninus at ekteskap og forplantning kom fra Satan. Også hans tilhengere avstod fra animalsk mat.
Ekteskap og bestemte matvarer.
Nøyaktig den kombinasjonen Paulus nevner.
Men vi trenger faktisk ikke engang nøye oss med å gjette på om de første kristne forstod 1 Tim 4 på denne måten.
Noen tiår etter Irenaeus skriver Hippolyt av Roma om enkratittene i Refutation of All Heresies. Han forteller at de avstår fra animalsk mat, drikker vann, forbyr ekteskap og lever strengt asketisk.
Og hvilken bibeltekst bruker Hippolyt for å tilbakevise dem?
Jepp.
1 Timoteus 4,1–5.
Den samme teksten Mannen fra Ås nå bruker mot katolsk prestesølibat, ble altså brukt av oldkirken mot mennesker som faktisk forkastet ekteskapet og deler av Guds skaperverk.
Det er en ganske vesentlig forskjell.
Men Peter var jo gift!
Johnson påpeker også at Peter var gift.
Det stemmer.
Evangeliene nevner svigermoren hans, så dette har vært en vanskelig hemmelighet for Den katolske kirke å holde skjult i to tusen år.
Johnson viser dessuten til Paulus:
«Har ikke også vi rett til å ha en kristen hustru med oss, slik som de andre apostlene og Herrens brødre og Kefas?» (1 Kor 9,5).
Også dette stemmer.
Men hvem er det egentlig dette skal overraske?
Den katolske kirke lærer ikke at apostlene var ugifte. Den lærer heller ikke at en gift mann prinsipielt ikke kan være prest.
Faktisk finnes det gifte katolske prester i dag.
I flere av de østlige katolske kirkene kan gifte menn ordineres til prester (men prester kan ikke senere gifte seg). Også i den latinske kirken finnes det gifte prester, blant annet enkelte tidligere anglikanske og protestantiske prester som senere er blitt katolikker.
Det katolske prestesølibatet kan derfor umulig bygge på en lære om at ekteskap og prestedømme i seg selv er uforenlige.
I den latinske kirken er sølibatet en kirkelig disiplin. Menn som skal ordineres, påtar seg normalt sølibatet før ordinasjonen. Kirken velger altså normalt sine prester blant menn som har påtatt seg denne livsformen.
Det er noe ganske annet enn å lære at kristne ikke skal gifte seg fordi ekteskapet er urent eller ondt.
Hvor er egentlig spriket?
Johnson etterlyser en forklaring på det han mener er et sprik mellom «Guds klare ord og katolsk praksis».
Men spriket oppstår bare dersom man først bestemmer seg for at «å forby ekteskap» og «frivillig gi avkall på ekteskapet for Guds rikes skyld» betyr det samme.
Det gjør de ikke.
Paulus fordømmer ikke sølibatet.
Han lever det.
1 Tim 4 er derfor ikke noen spesielt vanskelig tekst for katolsk prestesølibat.
Den blir derimot ganske vanskelig dersom man insisterer på at Paulus fordømmer den livsformen Paulus selv levde og Jesus selv anbefalte «for himmelrikets skyld».
Så hvor ligger egentlig spriket mellom «Guds klare ord» og katolsk praksis?
Jeg finner det ikke.
Men Mannen fra Ås er sikkert tilbake før eller siden. Vi følger spent med!
Kommentarer