Og da begynte fasten å bli vanskelig..

Halvannen uke uti fasten skrev jeg et innlegg om at fasten var motiverende og lett. Nå er det to og en halv uke igjen av fasten og den begynner å bli vanskeligere. I forrige uke sprakk jeg to ganger. Solen skinte, min mann hadde en fått en overraskende fri kveld, så vi tok turen ut til byen for å shoppe litt tekstiler til et fremtidig prosjekt, og deretter nyte kvelden sammen på restaurant. Fristelsen ble for stor til å ta et glass vin, selv om jeg skulle avstå. To dager senere kjøpte meg noe potetgull. To dager brukte jeg ikke hodeplagg og jeg slet med å fullføre alle bønner jeg hadde satt meg.

Jeg liker å be, men når du plutselig har sovet forbi to av dem, blir det en kamp om å ta igjen tapt tid. Da blir det mer et ork enn en stund man tilbringer med Gud.

Tilgi meg Gud for mine svakheter, jeg sprakk!

I tillegg hadde vi håpet å unngå veganske kjøtterstatninger, jeg skulle poste oppskrifter her på bloggen. Vi gikk fort tilbake til gamle vaner. Det er lettere å lage en rask pasta bolognesesaus med vegetarfarse når klokken nærmere seg 19 og alle er supersultne, enn å begynne med en ny oppskrift vi ikke har laget før og som trenger minst 20 minutter med grønnsaksskjæring.

Jeg kan ikke huske å ha slitt så mye i tidligere faster, og lurer på om ikke Gud viser meg at jeg ikke kan klare dette alene. Plutselig ligger fristelsene og bekymringene i kø. Jeg har dog heller aldri bitt over så mye under en faste noen gang, så kanskje jeg var for ambisiøs.

Det er greit. Jeg trenger å vekkes opp litt. Dette er ikke noe jeg skal klare selv.