Om overraskende mirakler og hendelser

Dette er ikke et innlegg som handler om teologi eller apologetikk, men om hvorfor jeg ikke har postet noe siden mai. Jeg har lovet å komme med et innlegg om alle Maria-dogmene, og jeg er i gang, men hodet mitt har vært litt andre steder så jeg har flere påbegynte innlegg jeg sikkert snart må få fullført. Jeg har også lyst til å starte en ny «serie» — nemlig Katolske myter. De kommer stadig opp, så det hadde vært greit å kunne lenke direkte til innlegg om dette.

Det har skjedd mye siden vi kom tilbake fra Roma. Veldig mye! I tillegg til at Pave Frans ble syk og døde, har vi vært igjennom en pave-begravelse og Conclave. Vi har fått en ny pave! I tillegg har Oslo Bispedømme fått en ny prest i diakon Mathias, som jeg har vært så heldig å bli kjent med da han tjente sitt diakon-år i vår menighet.

For de som følger meg på Facebook så er ikke dette noe nytt, men jeg ønsker å få skrevet litt ned på bloggen også. Både for min egen refleksjon og for å vise at Gud virkelig kan overraske. Min mann og jeg har vært gift noen år nå (selv om vi var trege med å få få alt riktig på plass sakramentalt), men barn var et tema som kom opp tidlig. Jeg har to barn fra mitt tidligere annulerte ekteskap, men vi har ingen barn sammen. Begge mine to svagnskap var vanskelige så jeg var rett og slett veldig redd for å bli gravid. Dette løsnet da jeg ble katolikk. Siden jeg nå visste at lidelse ikke var fånyttes, men faktisk kan brukes positivt, ble min redsel borte og Gud satte et ønske i meg om å følge Kirkens lære og være åpen for barn. Nesten over natten gikk jeg fra å være redd til å ønske et barn. Og det var kun Guds nåde som brakte meg dit.

Men så skjedde det jo aldri noe. Og da det endelig skjedde noe, da mistet jeg barnet. Da vi dro til Roma i Januar-måned skulle jeg hatt termin. Men slik ble det jo ikke. Etter hvert var dette blitt et så stort stressmoment for oss at jeg gav opp.

Jeg begynte å skrive en reiseskildring fra Roma her på bloggen, men endte opp med å slette innleggene fordi bildene tok for mye plass. Jeg vil allikevel skrive inn skildringen fra vår siste dag i Roma. Da alle felles aktiviteter var over og vi hadde en dag å farte rundt på alene.

Reiseskildring, siste dag.

Det er å tide å avslutte reiseskildringen fra Roma. Selv om det er nå allerede har gått 3 måneder. Den siste dagen var en dag uten program. Den offisielle pilegrimesturen var over og de fleste dro nå hjem. Men vi ble en dag til. Vi startet kvelden før med å sette en «ikke forstyrr»-lapp på døren. Neste morgen skulle foregå uten vekkerklokke og vi skulle sove lenge. Blæren så til at dette ikke skjedde, men vi hadde allikevel en roligere morgen. Strømmen på hotellet gikk mens vi gjorde oss klare for dagen. Vi var usikker på om det kun gjalt vårt rom, men vi hørte mye romstering og prating i gangen så det kan ha skjedd med flere. Vi hadde uansett nok dagslys til å se hva vi gjorde, men noen fotoapparater og klokker fikk ikke ladet.

K var fremdeles pjusk og hadde håpet vi kunne tilbringe hele dagen på hotellet, og da helst i sengen med en iPad på fanget, men sulten meldte seg og vi gikk ut for å spise frokost. Xavier fikk prøvd en vegansk cappuccino og ellers var frokosten sunnere og mer spennende enn det hotellet hadde kunnet by på hittil.

Etter frokost ville jeg gjerne innom en kirke P. Pål anbefalte oss å besøke, så vi gikk dit og til min overraskelse var det her vi også kunne finne Olavsalteret. Jeg har sett flere bilder av Olavsalteret, men ante ikke at kirken lå så nærme.

Etterpå ville jeg gjerne besøke kirken på toppen av Spansketrappen da jeg så de hadde tidebønn der klokken 12:15. Men på veien ramlet vi inni en annen kirke som viste seg å ha messe klokken 12. Så vi ble der i stedet. Dette var første gang jeg var ekstremt forvirret av en messe på italiensk. Presten snakket så monotont at jeg ikke en gang fikk med med at han hadde sagt Sanctus. Jeg prøvde frebilsk å finne en slags oversettelse som kunne vise italiensk og engelsk tekst ved siden av hverandre, men det gjorde bare at jeg mistet orienteringen enda mer.

Etter messen begynte vi å gå litt mot Spansketrappen, men havnet inne på en liten restaurant. Vi skulle egentlig bare sette oss for litt drikke og en dotur, siden K trengte å hvile, men så ble vi fristet til en pizza mariana. Og det var vi glade for, for den pizzaen var steike god! Den beste vi hadde prøvd så langt.

På vei ut gikk vi oss litt vill og havnet i en musikkbutikk hvor Xavier fikk gå litt amok. Etter det dro til vi kirken på toppen av trappene og ble overrasket av en hyggelig velkomst av relikvien til selveste St. Therese av Liseux! Kirken var utvalgt til å være en prilegrimskirke dedikert for sterke kvinner og det var flere slike kirker rundt om i Roma. Her fikk jeg bedt litt før vi dro tilbake til hotellet. Nå var strømmen kommet tilbake og vi fikk ladet både oss og utstyr litt før vi dro ut igjen. Jeg hadde lovet K å smake en ekte italiensk gelato så det måtte vi få til. På veien var vi selvsagt innom mange flere kirker. For Xavier og barna så virket det kanskje som om jeg gikk veldig på måfå, men jeg hadde en plan om hvor jeg skulle, jeg ville bare ikke si det fordi jeg var redd de mente det var for langt. Men med is innabords og flere pauser underveis, rundet jeg et hjørne og der sto målet mitt: kirken til Den Hellige Sankt Cecilia. Det eneste stedet jeg kom til å felle noen tårer mens vi var i Roma.

Cecilia, Stefano Maderno

Noen åpnet døren for oss da vi kom inn og vi så at en prest sto ved alteret, kledd i martyrfargen rødt, til tross for at det var en helt alminnelig dag i kirkeåret. Vi trodde vi kanskje kom inn midt i offertoriet, men det viste seg at de var kommet lenger enn som så. Kommunionen var akkurat ferdig og presten ryddet alteret.

Under alteret kan vi finne en statue av Cecilia laget av Stefano Maderno. Han lagde statuen basert på hvordan han hadde sett levningene til Cecilia under basilikaen. Jeg har snakket om Cecilia før, men hun er altså skytshelgenen for musikere og ble først forsøkt kvalt i sitt eget bad for å deretter bli forsøkt halshugget. De åpnet opp alterringen slik at vi kunne komme tett på statuen noe jeg utnyttet. Etterpå satte jeg meg på kne og sa den sterkeste bønnen på turen så langt. Jeg spurte Cecilia så inderlig om hun kunne passe på det barnet vi mistet i fjor, og jeg lovte henne samtidig at om Xavier og jeg noensinne skulle få et barn sammen, skulle barnet bli oppkalt etter henne, om det var ei jente. Tårene strømmet på og jeg følte hun tok på seg ansvaret og jeg visste jeg kunne gi slipp.

Etterpå gikk jeg rundt for å se meg om, og fikk se mange flotte kunstverk. Plutselig finner jeg ikke Xavier lenger. Han er borte vekk. Jeg går inn i en liten butikk hvor en søster solgte ikoner, men han var ikke der heller. Plutselig kommer han opp av en trapp, han hadde vært under kirken. Jeg gikk ned jeg også og ble enda mer satt ut enn det jeg var. Kirken dedikert til st. Cecilia ble bygget på det som skal ha vært hennes eget hus, og her kunne vi få et innblikk i hvordan et romersk hus så ut i første århundre. Eller i hvert fall en etasje av huset. Her var det mosaikkgulv og siloer for matoppbevaring. Badet hvor Cecilia skulle ha blitt forsøkt drept skal visstnok være der også, men jeg klarte ikke å finne ut hvilket rom det skulle ha vært, om det i det hele tatt var åpent. Den lille infoen vi fant var kun på italiensk. Vi fant også en krypt og et kapell under huset, dog som var nyere enn enn huset selv.

Da vi kom ut av kirken var solen på vei ned og vi begynte å gå tilbake over elven og for en siste tur på Buddy. Jeg lovte servitøren at dette var siste gang! Selv om vi var mette etter et nok et fabelaktig måltid, måtte vi prøve den veganske tiramisuen. Selv om vi holdt på å sprekke, var det verdt det! En god avslutning på en tur til Roma.

På flyplassen neste dag så vi Biskop Fredrik sjekke inn hos SAS, mens vi måtte takke oss med billige billetter med Lufthansa. Til gjengjeld møtte vi Biskop Erik Varden på flyet. Han spurte oss om vi hadde hatt en fin tur, og vi skulle gjerne blokkert hele midtgangen for en lengre prat. Flyet var forsinket og vi var nervøse for overgangen videre til Oslo, men det gikk heldigvis fint.

Noen dager etter at jeg kom hjem skrev jeg ned noen ord om hva jeg følte i etterkant av turen:

«Jeg føler en tomhet. Et dypt savn. Ikke bare fra den naturlig følelsen av å komme hjem, men et savn etter noe mer.

På seks dager feiret vi 8 messer og besøkte utallige kirker. Jeg tenkte mens vi var der at jeg nå kom til å bli bortskjemt. Men følelsen i ettertid, nå fire dager uten en eneste messe eller kirkebesøk, (heldigvis er det søndag imorgen!) er at jeg vil tilbake. Ikke nødvendigvis til Roma, men til den daglige messen. De daglige stille bønnene i kirker som får deg til å måpe. Tilbake til et samhold blant ukjente som var venner og familie umiddelbart ved å glimpse ned på pilegrimskortene som hang rundt halsen. Sitte på en restaurant med nydelig pasta aglio e olio eller pizza marinara og utveksle nordisk katolske erfaringer. Den italienske maten er også et savn for all del, men eukaristien mettet enda mer. Ja, turen gav meg mange vannblemmer, hard hud og vond kropp, men hvert eneste skritt var verdt det. Uansett hvor vondt det gjorde så lokket en åpen kirkedør meg inn. Jeg vet at barna var slitne og lei, men opplevelsen av gå fra en kaotisk gate til en følelse av å ha kommet til en ny verden var for vanskelig å motstå.

Den helt vanvittige og levende historien som fantes i Roma og viste hvordan kristne som først ble torturert og drept endte opp med å overta hele byen med en kirke på hvert gatehjørnet, viste meg ikke bare hvor ufattelig liten jeg er, men også hvor stor Gud er og hva han kan få til. Turen til Colloseum viste meg hvor grusomme mennesker kan være når liv ikke har noen verdi og gudene er ondskapsfulle. Alle kirkene vi besøkte produserte en ærefrykt i meg om hva som er mulig å få til når man jobber for Gud og gir Ham æren. Én kirke brakte meg til tårer.

Så nå er vi tilbake til hverdagen og min vanlige en til to messer i uken.»

Lite visste jeg at ikke mange dagene senere, skulle Gud gi meg nok en overraskelse.

---

Håpets pilegrimer — etterdønningene av Roma-turen.

Forrige innlegg om Roma endte i en cliffhanger. Her kommer fortsettelsen.

Håpets pilegrimer. Det var jubileumsårets motto. Pave Frans la ofte vekt på håpet, og personlig dro jeg dit med et håp jeg også.

Turen ville innebære å få full avlat — en ettergivelse av den timelig synd jeg har klart å opparbeide meg i årenes løp. Blanke ark!

Flere vil kanskje bli overrasket over mitt håp — det håpet jeg hadde i bakhodet da vi dro.

Men Gud har endret meg mye de siste år. Han hadde gitt meg et overraskende håp, men som det viste seg at jeg muligens ikke ville få oppleve allikevel. For i stedet for et håp ble det år med tårer, sorg og frustrasjon.

Helt til jeg gav opp — nesten. Jeg hadde én ting igjen å prøve: en pilegrimstur med full avlat.

Om det ikke går nå, så skjer det aldri. Men det var egentlig greit det også. Skjer det ingenting nå, så skal jeg legge det fra meg. Det var mitt løfte.

Og med dette dro vi til Roma.

Da vi kom tilbake falt den ene etter den andre under med influensa. Etter to dager med feber tenkte jeg selv at et godt og varmt bad hadde vært bra.

Men noe stoppet meg.

Før jeg ville legge meg selv ned i det varme vannet, i håp om å myke opp febervonde muskler, måtte jeg bare sjekke noe først.

Og joda. Testen lyste opp mot meg med to striper. Jeg tok en til. Og en til. Alle positive.

Jeg visste ikke hva jeg skulle føle. Positiv test trenger ikke bety et barn. Det hadde jeg lært nå.

Men samtidig visste jeg at dette var noe annet. Dette blir det et barn av.

De neste tre ukene besto av angst. Jeg hadde lovet å fortsette mine tekster og forsvar av Kirkens teologiske bakgrunn om hvorfor kvinner ikke kan bli prester, men akkurat nå ville ikke hjernen min fungere. Jeg satt bare på vent.

Kvalmen begynte å bygge seg opp. Oppkastet begynte. Det ble vanskeligere å være i jobb. Men jeg måtte se at det ikke enda en gang var en tom fostersekk.

Så fikk jeg i stedet se et bankende hjerte. 💓

«Jeg kan endelig puste igjen», sa jeg mens jeg hev etter pusten i gynekologstolen.

Jeg var ikke over kneiken enda, men dette er ikke tilfeldig. Jeg fikk medisiner mot kvalmen som fikk meg ut i sykemelding og sakte, men sikkert kunne jeg begynne å slappe av.

I går var vi på 18-ukers ultralyd. Barnet vokser bra. Til høsten kommer han eller hun ut for å oppleve verden. Xavier skal bli far for første gang. Vår kjærlighet har skapt noe sammen.

Og ja, jeg er fremdeles kvalm! 🥴 Men det er helt greit!

---

Imorgen går jeg over i tredje trimester. Barnet vokser bra. Jeg har gått ut i svangerskapspenger og medisinene mot kvalmen har gjort at den lidelsen jeg forestilte meg å skulle takle, har vært mye bedre enn fryktet.

Jeg er fremdeles litt sjokkert over det som har skjedd og ikke minst over timingen på alt. Egget må ha festet seg da vi var i Roma. Enten den dagen vi fikk besøke Pave Frans, eller dagen vi besøkte St. Cecilia. Jeg har ingen tro på at dette er tilfeldig, men at det virkelig er Gud som ville vise meg kraften i pilegrimsferder, avlat og Hellige mennesker.

Jeg håper å få ut et innlegg om Marias opptakelse til himmelen før vi feirer hendelen. I mellomtiden skal dere vite at hjernen min er ellers veldig opptatt av redebygging for øyeblikket. Ha tro på at Gud hører deg og dine bønner. Selv om ting kan skje etter Hans plan og Hans timing fremfor din egen!

Gud være lovet!