Annulleringsprosessen er fin og helbredende.

Leserinnlegg sendt inn til VL.

Av en gjengift katolikk

Skjermdump Vårt Land

Gyrid Gunnes prøver å kritisere Den Katolske Kirkes praksis med annullering av ekteskap ved å påstå at denne «snokingen» er «moralsk forkastelig» i Vårt Land 21. mars. Hun argumenterer for dette ved å si at Jesus «inkluderte de ekskluderte» og at dette var det motsatte. Det kommer ikke så godt frem i Vårt Land hvorfor dette er det motsatte av inkludering, så det får meg til å undre på om hun tror at annulleringsprosessen er en form for en ekskludering? I så fall har hun misforstått veldig. Tvert imot er det Kirkens løsning for å få orden i en uorden. En annullering erklærer at noe vesentlig manglet ved det som skulle etablere ekteskapet på selve bryllupsdagen. For det andre, hvis man først skal prøve å henvise til Jesus i denne saken, burde man kanskje ikke hoppe over vår Herres egne ord angående ekteskap: «Det som Gud har sammenføyd, har ikke mennesket lov til å skille». (Matt 19:6). Jesus selv var absolutt ikke taus når det kom til ekteskapsbrudd og dets alvorlighet (Mark 10:3-12, Lukas 16:18). Gunnes sier at «her forsøker man å fikse det slik at menneskers liv skal passe inn i kirkens rammer». Jeg får lyst til å svare tilbake «ja, selvfølgelig!» Det er vi som skal prøve å følge Jesus og hans Kirke, ikke Jesus og Kirken som skal følge oss.

Et ekteskap mellom en mann og en kvinne er et bilde på Guds mysterium (efs 5:32), pakten er ment å speile vårt forhold til Gud og forholdet mellom Kristus og hans Kirke. Hvis et ekteskap kan brytes, vil det implisitt bety at vår pakt med Gud er like temporal og kan brytes når vi møter vanskeligheter. Slik er det heldigvis ikke. Akkurat som vår dåpspakt, er ekteskapspakten like tidløs.

Den katolske kirke tar denne pakten like seriøst som det Gud gjør. Da Gud skapte mann og kvinne til å bli ett, skapte han også ekteskapet. Den Katolske Kirke har ikke autoritet til å anta at et ekteskap inngått andre steder er ugyldig uten å undersøke forholdene først, derfor vil også ikke-katolske ekteskap kunne bli gransket. Hvordan er dette å tråkke inn i andres privatliv? Den parten som tar initiativet er jo en like stor del av det brutte forholdet som respondenten og har like mye rett til å prate om sin fortid som alle andre. Et ekteskap og skilsmisse er, og vil alltid være, et offentlig anseelse. Det er ikke måte på hvor mange som skal ha et ord med i laget når et par går fra hverandre. Det er en del av konsekvensen av skilsmisse. Den Katolske Kirke er katolsk, dvs universell. Hun operer på samme måte i alle land uansett politikk. Å tro at det å fjerne statstøtte eller vigselsrett vil få henne til å gå i mot Guds ord, er i beste fall naivt. 

En annulasjon kan absolutt være en snubleblokk, spesielt for konvertitter, men den er nødvendig for alle oss som giftet oss uten en forståelse for hva et ekteskap var, for å så skille oss og gifte oss på nytt. Da jeg forsto hva jeg måtte igjennom, ble jeg først veldig fortvilet. Men Gud ber oss ikke alltid om å gjøre ting som er enkelt. Han ber oss om «å fornekte oss selv, ta opp vårt kors og følge ham» (Mat 16:24). Heldigvis kunne presten lette min sorg ved å henvise meg til det Katolske Tribunalet. Kirken kunne «snoke» litt og kanskje komme frem til at mitt første ekteskap ikke var gyldig. Jeg henvendte meg til dem straks før jeg deretter ringte min eksmann og fortalte ham at Den Katolske Kirke ville ta kontakt, men at det var opp til ham selv om han ville bidra eller ikke. Han sa at han ikke motsatte seg annulleringen, men valgte selv å ikke komme med en forklaring. Hadde han vært uenig, hadde han nå fått muligheten til å forklare sin side av saken. Noe annet hadde vært urettferdig. Da hadde vi snakket om noe uakseptabelt! 

I mitt intervju med en av kirkens diakoner ble jeg ikke møtt med noe som helst annet enn en følelse av forståelse og kjærlighet. Det var aldri noe kritikk mot meg eller min eks og ingenting ble sagt som ikke kunne blitt sagt andre steder. Det var meg, mitt liv og mine egne valg og feil som sto til grunnlag. Prosessen var på alle måter helbredende og innebar også at jeg ikke skulle gjøre samme feil igjen, men gå inn i en ny og gyldig pakt. Jeg vokste i min tro og kom ut av det hele med en større forståelse av ekteskapets krav, offer og de løfter vi gir til hverandre. På selveste konverteringsdagen til vår Hellige Kong Olav, mottok jeg brevet som fortalte meg at mitt første ekteskap var erklært ugyldig. Hadde de derimot kommet til en annen konklusjon, visste jeg at Kirken allikevel kunne være behjelpelig slik som det står skrevet i Amoris Laetitia og katekismen:  «Som medlemmer av Kirken, trenger også disse [mennesker som lever i uregelmessige forhold] en pastoral omsorg som er barmhjertig og hjelpsom» (AL:293) «slik at de ikke betrakter seg selv som utstøtt av Kirken» (CCC 1651)

For ordens skyld spurte jeg min eksmann om han opplevde det som traumatisk og innvanderende å motta noen brev fra Oslo katolske bispedømme. Han svarte med kloke ord: «Nei. Og det blir ikke mye trosfrihet om alle kan få tro på hva de vil så lenge de må gjøre det på én og samme måte.» Amen! 

Det er ikke noe moralsk forkastelig med Kirkens annullering. Det er en nådegave fra kirken for å hjelpe oss syndige og falne mennesker å følge Guds ord. For som Herren, Israels Gud sier: «Jeg hater skilsmisse.» (Malaki 2:16)

---

Skjermdump Klassekampen

Denne debatten om annullering begynte først i Klassekampen da en kvinne skrev om en sin overraskelse over å ha motsatt et brev fra Oslo bisbedømme. Hun ble veldig frustrert over at den katolske kirke skulle «grave» i hennes fortid når hun ikke en gang var kristen eller ble gift i kirken.

Det er ikke det at jeg ikke forstår hennes følelser. Jeg VAR henne da jeg selv forsto at mitt tidligere ekteskap måtte annulleres. Jeg var igjennom de samme følelsene og de samme spørsmålene. Hvorfor i all verden skal den katolske kirke legge seg opp i hva jeg gjorde for mange år siden? For å sitere meg selv ordrett da jeg satt inne på prestens kontor: HVORFOR mener kirken at det jeg lovte som en ateist i satans tempel er gyldig, mens det jeg lovte foran Gud ikke er gyldig?

Selvfølgelig er det frustrerende. Selvfølgelig er det vondt at kirken antar at det jeg hadde med min mann ikke var like ekte som det som gikk dårlig og gjorde begge parter ulykkelig. Jeg visste i hele mitt hjerte at Gud ville ha meg med minn mann og ha meg inn i den katolske kirke.

Og for å sitere prestens ord: Det er nettopp det. Du hadde ingen forutsetninger for å vite.

Og det er her annulleringen kommer inn. Nettopp fordi jeg ikke visste hva et ekteskap var, er grunnen til at den blir annullert. Men den katolske kirke kan ikke anta at jeg ikke var oppriktig da jeg lovte å være gift til døden. De må nesten tro at jeg mente det jeg lovte den gangen. Å anta at jeg ikke var ved mine fulle fem på bryllupsdagen hadde vært en fornærmelse. Og det er det eneste alternativet. Hvis ikke Kirken skal anta at alle ekteskap er gyldige til det motsatte er bevist, må den anta at alle ekteskap er ugyldige frem til vi kan bevise at at vi er gift. Da måtte alle konvertitter giftet seg på nytt.

Jeg ønsker veldig å presisere at jeg skjønner følelsene som blir lagt frem i Klassekampen. Jeg har kjent på dem. Jeg har grått over dem. Jeg har forbannet meg over dem. Men til syvende og sist fikk jeg skværet opp med Gud. Han fikk meg til å se, virkelig se, hva et ekteskap er.

Jeg nevnte det også så vidt tdiligere. Men en skilsmisse går sjelden for seg i den private sfære. Den offentlige vil ha noe å si. Nav vil ha noe å si. Familievernkontoret hadde sitt å si. Jeg måtte også finne et vitne som kunne bekrefte at jeg og min eks levde separert. Et ekteskap og en skilsmisse eksisterer ikke i et vakuum. Det er og blir en offentlig affære. Det var mer snoking, signaturer og prat da vi ble separert enn da den katolske kirke gransket ekteskapet. Under intervjuene ble det stilt spørsmål om min oppvekst, hvordan jeg ble oppdratt, hva slags tro jeg hadde osv. Dette var informasjon som jeg gav fra meg frivillig. Når det kom til spørsmål om min eks, gav jeg kun noen opplysninger. At foreldrene hans var skilt for eksempel. Det var veldig helbredende for meg å kunne se på livet mitt og mine erfaringer og opplevelser og se hvordan det formet meg frem til dagen jeg sto brud. Jeg forsto hvorfor jeg trodde jeg ble gift den dagen, og jeg forsto også hvorfor jeg faktisk ikke ble det. Det var jeg som var granskningsobjektet og det var jeg som granskeren. Den katolske kirke bare hjalp til. Skilsmisser er såre. Det er akkurat det kirken forstår. Skilsmisser er sårere enn vi tror. Selv for meg som var «lykkelig skilt».

Da jeg ventet på avgjørelsen leste jeg en blogg av en katolsk kvinne som gikk igjennom det samme, men som var respondenten. Hun var den som var forlatt og hun mente at ekteskapet var gyldig. Det var veldig givende å kunne lese hennes opplevelse. Det var også veldig givende å lese at selv hun som mente ekteskapet var gyldig, fant en sjelelig ro og helbredelse da avgjørelsen kom i posten.

Bloggen heter Single mom smiling. Hun skriver fantastisk.

Jeg ønsker å sitere noen fine punkter her.

I remembered the shock of receiving the annulment papers in the mail while I was still reeling from the divorce. I remembered the heartlessness my ex husband and his girlfriend (and some in the church) had by forcing me to approach the annulment without warning and while still trying to adjust to being a single mom of five boys, finding a job, being forced from my home … to do much… But that was all in the past now

I am filled with a sense of peace. I have learned a lot about myself and what I am made of and of my real worth. I have been pushed and poked and put under inspection by myself and outsiders and I have noticed flaws worth changing and those I can live with.»

What my husband did and the way he did it, the way he continues to act is terrible, but the truth is, I was not perfect either. I made mistakes and could have, no, I SHOULD HAVE, done better, been a better wife. The Bible tells us, “To Whom Much is given, much will be expected.”

Etter å ha mottatt annulleringen drar hun til Kirken for å motta Eukaristien. Da skriver hun:

At the time, I did the best I could. Now I could (and pray I would!) do better. It is now expected of me.

I was going to meet Jesus Christ, to take His body, to become One in the Body of Christ, without the stain of divorce. I hadn’t realized until this moment that I truly had been the woman by the well, the woman deserving of being stoned for living with this man.

And now suddenly, I was free.