Det store protestantiske kanon-problemet
Sola Scriptura — men hvilken Scriptura?
Hvorfor har noen Bibler 66 bøker mens andre har 73?
Det hele begynte med en diskusjon om bønn for de døde.
Da kong Harald døde, ba norske katolikker naturligvis for ham, som vi alltid gjør. Dette førte til reaksjoner fra enkelte protestanter. Noen mente det var utidig, og andre det var ubibelsk. Hvorfor be for en som allerede er død?
Jeg kastet meg inn i debatten, for Gud har velsignet meg med evnen til å blande meg i alt.
Så da noen påsto at det ikke er å finne i Bibelen det å be for de døde, så måtte jeg jo reagere.
For i Andre Makkabeerbok leser vi om Judas Makkabeeren og hans menn, som oppdager at noen av deres falne har syndet. Judas samler inne penger som sendes til Jerusalem for det skal bæres frem et syndoffer for de døde. Forfatteren roser handlingen og knytter den uttrykkelig til å håpet om oppstandelsen.
Dermed kan vi faktisk finne bønn og soning for de døde i Skriften.
Eller?
For protestanten svarte:
«Andre Makkabeerbok er ikke en del av Bibelen!»
Og plutselig diskuterer vi ikke lenger in det er bibelsk å be for de døde. Vi diskuterer nå hva Bibelen er.
DET LILLE PROBLEMET: SYV BØKER
En katolsk Bibel har flere gammeltestamentlig bøker enn den protestantiske. Katolikker kaller dem deuterokanoniske bøker, som betyr den andre kanon. Disse består av Tobit, Judit, Vidsommens bok, Sirak, Baruk, Førte og Andre Makkabeerbok, i tillegg til lengre versjoner av Ester og Daniel.
Protestene omtaler dem som apokryfene som betyr gjemt eller skjult, og regner dem ikke som inspirert Skrift.
Dermed oppstår et spørsmål som ved første øyekast virker ganske enkelt:
HVEM HAR RETT?
Men spørsmålet skjuler et større problem.
Hvis argumentet mot bønn for de døde er at læren ikke finnes i Bibelen, mens katolikkene peker på en bibeltekst som lærer nettopp dette, da hjelper det ikke å bare svare «den boken teller ikke».
Man må kunne forklare HVORFOR DEN IKKE TELLER. Hvis ikke så har man havnet i en sirkulær argumentasjon:
Denne læren er feil fordi den ikke finnes i Bibelen. Denne boken, som inneholder læren, tilhører ikke Bibelen. Hvordan vet jeg det? Fordi den lærer noe som ikke er bibelsk.
Jeg måtte derfor stille det neste spørsmålet:
Hvordan vet du hvilke bøker som er Guds inspirerte ord?
Det var som å åpne en stor boks med kanonisk mark.
Argument #1:
«Jødene hadde ikke disse bøkene».
Det første svaret jeg fikk var at den jødiske Bibelen — Tanakh — ikke inneholder de deuterokanoniske skriftene. Jødiske lærde og rabbinere anerkjente dem ikke som inspirerte.
Ved første øyekast kan det høres overbevisende ut. Helt til spør: Hvilke jøder? Og når?
Jødedommen på Jesu tid var jo langt fra én homogen gruppe med en masseprodusert Tanakh med ferdig inneholdsfortegnelsen.
Realiteten er at det eksisterte forskjellige jødiske grupper og skrifttradisjoner. Samaritanerne hadde sin Pentatuk. Sadukeerne hadde et annet forhold til Skriften enn fariseerne. Gresktalende jøder brukte den greske Septuigant og funnene ved Qumram viser et religiøst tekstmiljø langt mer komplisert enn forestillingen om at alle jøder satt med en moderne 39 protestantisk GT-bøker og var enige om grensen mellom Skrift og «ikke-Skrift».
Blant dødehavsrullene finner vi dessuten hebraiske eller armenske tekster av blant annet Sirak og Tobit, som man tidligere bare hadde på gresk.
Den jødiske Tankahen ble muligens kanonisert i Konsilet i Jamnia i år 90 e.kr. Og dersom vi skal la senere rabbinsk jødedom avgjøre spørsmålet basert på deres nåværende kanon får man et annet stort innlysende problem:
Hvorfor har jødene autoritet til å fortelle kristne hva som er Guds ord, når de samtidig ikke anerkjenner Matteusenvangeliet, Johannesenvageliet eller Andre Timoteusbrev som Guds ord?
Vi trenger derfor et prinsipp som forklarer hvorfor en jødisk autoritet kan avgjøre grensene for den ene delen av den kristne Bibelen, men ikke den andre.
Den rabbinske kanon ble gradvis presisert av jødiske lærde i et klima preget av polemikk mot tidlig kristendom. Den er derfor ikke en nøytral, tidløs tradisjon som eksisterte uavhengig av denne konflikten.
Argument #2:
«Jesus siterte aldri de bøkene.»
Påstanden her er at Jesus og apostlene stadig siterer Det gamle testatementet med formuleringer som «det står skrevet», men at de aldri siterer slik direkte fra de deuterokanoniske bøkene.
La oss for argumentets skyld godta premisset. Vi fjerner alle bøker som ikke blir direkte sitert. Da må vi også fjerne:
Esra
Ester
Forkynneren
Høysangen
Dommerne
Rut
Klagesangene
Obadja
Sefanja
Nehemia
Nahum
Krønikerbøkene
Men problemet blir enda større når vi kommer til Det nye testamentet selv. Hvilken senere inspirert bok siterer Åbenbaringen og dermed gjør at den oppfyller kriteriet? Hvem gjør det samme med Judas bok?
Og ikke minst: Hvor sier Bibelen at en bok må siteres av en annen bibelsk bok for å være inspirert?
Et slikt kriterium finnes ikke.
Er det nok at Jesus og apostlene eventuelt hentyder til bøkene uten direkte sitater? Vi må da fremdeles fjerne ganske mange, men også legge til flere. Det nye testamentet nevner blant annet Enoks bok, siterer greske diktere og forteller om ting som skjedde i makkabeerbøkene. Skal vi da legge til disse?
«Sitert i Det nye testament» kan derfor ikke være et tilstrekkelig kriterium for å vite hvilke bøker som er inspirerte.
Argument #3
«Hele Skriften er innåndet av Gud.»
Dette er Andre Timoteusbrev 3,16. Jeg forstår ikke helt hva dette skal bevise. Verset lærer oss noe viktig om Skriften, men den forteller oss ikke hva Skriften er. Den gir oss ingen innholdsfortegnelse. Paulus sier hva som er sant om skriften, men han forteller oss ikke hvilke bøker som tilhører den kategorien.
For å bruke verset må vi allerede vite hvilke bøker St. Pauls utsagnet gjelder. Og dermed er vi tilbake der vi begynte.
Argument #4
«De bøkene motsier Bibelen»
Påstanden her er at de deuterokanoniske bøkene motsier eller ikke samsvarer med de andre bøkene i Bibelen. Men dette kalles begging the question på engelsk. Du har allerede konkludert med hva Bibelen er, før du finner ut hvilke bøker som er i Bibelen.
Hvis jeg har to tekster foran meg. Tekst A sier én ting. Tekst B kan se ut til å si noe som ikke lar seg forene med tekst A. Men hvordan vet jeg at det ikke er tekst A som ikke lar seg forene med tekst B?
Og jeg kan bruke samme metode med andre bøker i Bibelen.
Paulus er Skrift. Jakob motsier Paulus. Derfor er ikke Jakob Skrift.
Eller motsatt.
Jakob er Skrift. Paulus motsier Jakob. Derfor er ikke Jakob Skrift.
Dette løser ikke kanonspørsmålet. Jeg har bare latt en eksisterende teologi bestemme hvilken tekst som får lov til å være kanoniske.
Det er ikke Skriften som korriegeer teologien, det er teologien som velger Skriften.
Argument #5
«De inneholder historiske feil».
Dette er ikke et argument jeg selv har fått, men har hørt den bli gitt til andre. Argumentet er at Judit, som er en del av de deuterokanoniske bøkene, omtaler Nebukadnesar so konge over assyrerne i ninive, mens den historiske nebukadnesar var babylonsk konge.
Dette er et mer interessant argument enn de foregående, og det fortjener å behandles seriøst.
Det første vi må spørre er hva slags tekst Judit faktisk er.
Hvis boken forsøker å være moderne historieskrivning og gjøre elementære historiske feil, har vi et problem. Hvis den derimot bruker historiske personer og anakronismer som del av en litterær eller teologisk fortelling, blir spørsmålet et annet.
Det er heller ikke et kriterium man kan anvende for å avvise alle de deuterokanoniske bøkene. Det ville kun vært et argument for å fjerne Judit.
Argument #6
«Jerome avviste dem!»
Denne morsom synes jeg. Alltid gøy å se protestanter vise til kirkefedre de vanligvis avviser.
Argumentet er at St. Jerome, eller Hieronymus som han også kalles, mente at den hebraiske jødiske kanonen burde være normgivende for Det gamle testamentets kanon, og skilte derfor mellom bøkene han fant i denne kanonen og andre bøker som Kirken kunne lese til oppbyggelse, men ikke bruke til å fastslå lære.
Men hvorfor skal han avgjøre saken?
Andre kirkefedre vurderte spørsmålet annerledes. Augustin aksepterer dem, så hvorfor ser vi kun til Jerome? De nordafrikanerne konsilene gjorde det samme. Kartagokonsilet i 419 lister eksplisitt Tobit, Judit og to Makkabeerbøker blant de kanoniske skriftene.
Det større bildet: En nyansert, men lydig mann.
Jerome avviste aldri kategorisk de deuterokanonsike bøkene og brukte dem gjentatte ganger selv. Han fortsatte å sitere dem som Skrift gjennom hele sitt liv. Hieronymus var dessuten ingen dissident. Han var en lydig sønn av Kirken og oversatte hele Bibelen, inkludert de deuterokanoniske bøkene, til latin i Vulgata.
I tillegg tok Jerome feil. Vi har funnet Tobit på hebraisk.
Det er ikke opp til enkeltpersoner å avgjøre hvilke bøker som er kanon. Ikke Jerome. Ikke Augustin. Og i hvert fall ikke Luther.
PPROBLEMET HAR BLITT ENDA STØRRE
Vi begynte med syv bøker.
Men egentlig har vi ikke et problem med syv bøker; vi har et problem med 66.
For jeg kan fint snu spørsmålet:
Hvorfor er Hebreerbrevet inspirert?
Hvorfor er Andre Petersbrev inspirert?
Hvorfor er Jakobs brev inspirert?
Judas?
Åbenbaringen?
Flere av disse bøkene var nemlig omstridt blant tidlige kristne. Samtidig ble 1. Klemens og Herma’s hyrde høyt verdsatt og lest i deler av oldkirken. Den tidlige Kirken våknet ikke morgenen etter apostlenes Johannes’ død med en skinninnbundet Bibel fra Genesis til Åpenbaringen.
Kanonen måtte gjenkjennes.
Bibelen definerer ikke sin egen kanon. Den har ingen liste over bøker som finnes inni Bibelen selv. Kanon forutsetter en autoritet utenfor Skriften som gjenkjenner og bekrefter den.
Og det har ledet oss til det virkelige kanonproblemet:
HVORFOR ER DETTE ET PROBLEM FOR SOLA SCRIPTURA?
Sola Scriptura sier, i sin mer seriøse protestantiske form (for ikke alle er enige med hverandre der heller), ikke nødvendigvis at all sannhet må finnes eksplisitt i Bibelen. Poenget er snarer at Skriften er Kirkens eneste ufeilbarlige trosregel.
Greit. Det høres fint ut. Ukomplett, men fint.
Men det hjelper ingenting hvis jeg ikke VET HVA SKRIFTEN ER.
Hvor finner jeg den inspirerte listen over inspirerte bøker?
Ikke i Bibelen.
Dermed må kunnskapen om kanon komme til meg gjennom noe UTENFOR SELVE SKRIFTEN: kirkens historiske vitnesbyrd, tradisjon, konsiler, kirkefedre, manuskripter, teologiske kriterier eller en kombinasjon av dissse.
Og da oppstår et dilemma som tar meg helt tilbake til start:
Hvis Bibelen egentlig består av 66 bøker, men vi har hatt en Bibel med 73 bøker i det meste av historien, hvordan vet jeg at Bibelen er korrekt nå?
Hvis autoriteten som har gitt meg kanonen er feilbarlige, kan de ikke bare i prinsippet ha tatt feil; ifølge protestanter HAR de tatt feil. Jeg sitter da igjen med, på det mest håpefulle, en feilbarlig identifisert samling av ufeilbarlige skrifter. På det minst håpefulle, kan jeg sitte med en Bibel hvor noen bøker ikke hører hjemme der.
Det er derfor kanonproblemet betyr noe.
Det handler ikke hvorvidt Bibelen har autoritet.
VI ER ENIGE OM AT GUDS INSPIRERTE ORD HAR AUTORITET.
Problemet kommer ett trinn tidligere:
HVORDAN IDENTFISIERER VI GUDS INSPIRERTE ORD?
Før Sola scriptura, trenger vi Scriptura.
SÅ HVA ER LØSNINGEN?
Det ville være ganske greit å avslutte her. La spørsmålet henge. La innlegget bli kortere. Men jeg ønsker å gå et hakk videre. For hvis jeg skal kunne spørre en protestant «hvordan vet du hvilke bøker som er inspirerte?», må jeg selvfølgelig kunne svare på spørsmålet selv.
Og det katolske svaret er ikke:
«Fordi paven bestemte det»
Og heller ikke:
«Fordi konsilet i Trient dogmatiserte bøkene i 1546.»
Skriften er ikke en tilfeldig samling tekster, men Guds inspirerte ord og Kirkens målestokk for tro og moral. Kanoniske bøker er de Skriftene som er blitt anerkjent som tilhørende den samlingen.
Skriften trenger ikke Kirkens godkjennelse for å være inspirerte. De var inspirerte da de ble skrevet. Kirkens rolle har vært å avgjøre hvilke bøker som er inspirert. Som forskjellen mellom en termostat og et termometer. Den ene setter temperaturen, den andre bare viser den.
Forskjellen er ganske essensiell. Det var Kirken, gjennom hennes ledere og troende som ble ledet av Den hellige ånd, som mottok Skriften innenfor et levende apostolisk felleskap. Det var denne Kirken som leste Skriftene i liturgien, overleverte dem, diskuterte de omstridte bøkene og gradvis identifiserte kanonens grenser.
Det var ikke alltid enkelt. Det var ikke uten uenigheter. Og det er nettopp det som gjør kanonhistorien interessant.
Bibelen er også Kirkens liturgiske bok. Og kanonen definerer derfor også hvilke bøker som er godkjent til bruk i Kirkens gudstjenesteliv. (Som noen burde fortalt Gyrid Gunnes). Gjennom århundrene er disse Skriftene blitt forkynt når Kirken har vært samlet. De har formet Kirkens lære, dannet grunnlag for kirkeretten og i stor grad birdratt til å forme kristendommen slik vi kjenner den i dag.
BIBELEN HAR 73 BØKER — OG DET HAR BETYDNING
Kirken lærer at hele Skriftens kanon, inkludert de deuterokanoniske bøkene, er en del av Guds inspirerte ord. Disse bøkene inneholder viktige historiske, moralske og åndelige læresetninger som har næret de kristnes tro gjennom århundrene. Å fjerne dem, eller degradere dem, innebærer å fjerne den del av Guds åpenbarte ord.
Kirken bekreftet de deuterokanoniske bøkene ved:
Konsil i Roma i år 382 under pave Damasus
Konsil i Hippo år 393
Konsil i Karthago i år 397 og år 419.
Konsil i Firenze år 1442
Konsil i Trient år 1546
Trient oppfant derfor ikke disse bøkene i det sekstende århundre. Konsilet ga en dogmatisk definisjon i en situasjon hvor kanonens grenser var blitt et eksplisitt stridsspørsmål.
«EN LUTHERSK BIBEL HAR 73 BØKER» — HVORDAN DEN ENDTE OPP MED 66
Luther fjernet syv bøker!
Ikke helt. Dette er en katolsk formulering vi godt kan pensjonere.
Luthers bibel fra 1534 innehold de deuterokanoniske bøkene. Han samlet dem i en egen del og gav dem lavere status. Som er alvorlig nok i seg selv og noe han ikke hadde autoritet til å gjøre. Beskrivelsen han gav dem var at disse bøkene ikke ble holdt lik Den hellige skrift, men likevel var nyttige og gode å lese.
Da Bibel 2024 med katolsk kanon ble lansert var Anders Aschim, protestant og professor ved Høyskolen i Innlandet, invitert til å holde et foredrag om apokryfene i norsk bibeltradisjon.
Og én formulering har blitt sittende igjen hos meg:
«En luthersk bibel har 73 bøker»
Poenget var naturligvis ikke at Luther mente alle 73 hadde samme kanoniske status. Det gjorde han uttrykkelig ikke. Poenget var at bøkene var der. De fortsatte å bli lest i protestantiske miljøer i et par-tre århundrer etter reformasjonen.
Dermed blir forestillingen om at reformasjonen ganske enkelt «gjenopprettet den opprinnelige 66-boksbibelen» vanskelig å opprettholde som historisk beskrivelse. Det mest sjokkerende var nok allikevel hvordan de syv bøkene forsvant.
BRITISH AND FOREIGN BIBLE SOCIETY + DET NORSKE BIBELSELSKAP = SANT.
Det norske bibelselskap ble opprettet i 1816 med sterk tilknytning til British and Foreign Bible Society; Store norske leksikon omtaler det norske selskapet opprinnelig som datterselskap av det britiske.
I 1826 vedtok BFBS at selskapets midler ikke skulle brukes til å trykke og distribuere bibler med apokryfene. Vedtaket var omstridt og flere kontinentale protestantiske bibelskap ønsket forsatt å beholde dem. Men det er vanskelig å stå imot det økonomiske argumentet hvis man samtidig skal påstå at noen av bøkene ikke er kanoniske.
I 1829 bekostet BFBS en dansk-norsk bibel med 66 bøker (kalt Det gamle og Nye Testamentes Canoniske Bøger) og det ble distribuert anslagsvis 100 000 av disse biblene utover 1900-tallet. Nordmenn ble dermed gradvis vant til en kortere Bibel.
Jeg satt dermed igjen med en tanke: Tenk at et trykkeriselskap skal kunne diktere hvilke bøker som skal være med i Bibelen og ikke. Det er omtrent hakket verre enn at en enkel tysk munk skal kunne gjøre det.
Hva holder da andre igjen fra å avvise deler av Bibelen når det passer dem, slik Ryan gjør i en debatt med Joe Heschmeyer om dåpen?
Så om din Bibel har 66 bøker. Tenk over hvorfor. Svaret er ikke nødvendigvis «fordi det er de inspirerte bøkene», en stor del av svaret er også: fordi noen bestemte hvilke bøker som skulle trykkes mellom permene fordi det var billigere.
Og det er virkelig et problem.
Kilder og litteratur
The Apologetic Dog. «Does Water Baptism Save?” Joe vs Ryan. Ca,: 49:30
Aschim, Anders. «Nyttige og gode å lese. Bibelbøkene som likevel ikke forsvant.» Foredrag, 2024.
Athanasius av Alexandria. Festbrev 39. 367.Augustin. De doctrina christiana. Bok II.
Bibelselskapet. Bibel 2024 med katolsk kanon. Oslo: Bibelselskapet, 2024.
Bibelselskapet. «Beskrivelse av bibelutgaver fra 1550 til 1938».
Controversy in the Bible Society Respecting the Apocrypha. London, 1826. Digitalisert utgave
Hieronymus. Prologus Galeatus.
Katolsk.no. «Bibel 2024 med katolsk kanon – Vi trenger å lese Bibelen i hele sin fylde». 2024.
Konsilet i Kartago. Kanonliste, 397/419.
Konsilet i Trient. Decretum de Canonicis Scripturis. 8. april 1546.
Luther, Martin. Biblia, das ist die gantze Heilige Schrifft Deudsch. Wittenberg, 1534.
Store norske leksikon. «Apokryfer».
snl.no: Apokryfer
Snl: «The British and Foreign Bible Society».
snl.no: British and Foreign Bible Society
Kommentarer