Fides Divina

Jeg er glad i å skrive. Og av og til finner jeg meg selv brette ut om ting jeg har opplevd, uten å egentlig ha et mål og mening med det. Jeg har bare lyst til å fortelle min historie, men ingen å fortelle den til.

"Ikke være redd for din katolske tro" sa Pater Ragnar under prekenen i går, den 29. søndag i det alminnelige kirkeår. Vi hadde akkurat fått høre hvordan fariseerne hadde forsøkt å legge en felle for Jesus ved å stille et spørsmål man ikke kunne svare på.

"Er det tillatt å betale skatt til Cæsar, eller ikke?", spurte de ham (Matt 22, 15-21).

Hva er så kontroversielt med dette spørsmålet, kan vi kanskje spørre oss selv om i dag. Klart vi skal betale skatt! Hva om fariseerne hadde stilt Jesus spørsmålet: Har du sluttet å slå din kone? Er spørsmålet like klart eller kan vi nå se fellen?

"Har du sluttet å slå din kone" er et ja-nei spørsmål det er umulig å svare på. Svarer du ja, innrømmer du at du har slått din kone, svarer du nei, innrømmer du at du slår henne. Du har ingen måte å svare på et slikt spørsmål som ikke setter deg selv i dårlig lys.

Er det tillsatt å betale skatt, spør altså fariseerne Jesus. Svarer han ja, innrømmer han at han støtter romernes okkupasjon av Israel. Sier han nei, innrømmer han at han er en opprører og fariseerne kan overgi ham til Romerne. Jesus skjønner selvsagt hva de er ute etter og sender spørsmålet tilbake.

"Vis meg hva dere betaler skatten med", sier han før de rekker ham en denar. "Så spurte han dem: "Hvem forestiller dette bildet" Og hvem gjelder innskriften?" De svarte: "Cæsar." ""Vel,", sier han, "så gir Cæsar hva Cæsar er, og Gud hva Guds er.""

Jesus lot seg ikke lurte og svarte tilbake med et spørsmål før han sier at materielle goder kan gis til Cæsar, men gi dere selv til Gud. For vi er laget i Guds bilde, mens mynten er laget i Cæsars bilde. Og Jesus vet at om fariseerne hadde gitt seg selv helt og holdent til Gud, ville de ikke forsøkte å felle ham.

"Ikke vær redd for din katolske tro", ringer det i ørene mine. Jeg er ikke redd, jeg vil gjerne rope ut at Gud har ledet meg hit. Men jeg vet ikke hvordan.

Jeg jobber, har mann og barn og er fulltidsstudent. Det er så mye jeg vil gjøre, men så lite tid til å gjøre det på.

Der kom ideen om en blogg. Jeg kan skrive når jeg har tanker jeg vil dele. Når det er nyheter jeg vil videreformidle. Jeg kan ta dette i mitt eget tempo. Jeg vet ikke om folk leser blogger enda, eller om alt skjer på Tiktok, men en blogg er for øyeblikket det jeg kan starte med. De eneste andre norske katolske bloggene jeg kjenner til er St. Sunniva og bloggen til Pater Moi. Jeg setter pris på dem begge, men jeg har lyst til å ta en litt annen og mer apologetisk vinkel.

Velkommen til Fides Divina. Bloggen min om den Hellige tro. Om den katolske tro. Fra et norsk synspunkt, i et land preget av sekularisme og en tidligere statskirke på ville veier.

Jeg vil dele min historie fra ateismen, min vei gjennom den norske kirke, via en troskrise og hvordan jeg til slutt endte opp i den Katolske tro.

Jeg må til slutt dele et av søndagens herlige øyeblikk:

Under søndagens familiemesse, spurte Pater Ragnar et barn om han hadde sluttet å erte sin søster for å illustrere et spørsmål det er umulig å svare på. Barnet svarte nei, og hele kirken lo.

En kirke uten lyden av barn, er en død kirke.