Katolske myter: Kirken tok betalt for frelse
- 13. apr.
- 7 min lesing
Denne myten kan også gå under «paven tok betalt for tilgivelse», «Kirken tok betalt for avlat» og andre lignende påstander i forbindelse med avlatshandelen. Dette er en seiglivet myte fra reformasjonen, og er muligens en av de mytene jeg selv trodde på en gang i tiden. Grunnen er at den beste løgnen er den som inneholder noe sannhet. Det er nemlig sant at noen solgte avlat, men det hele bunner i misbruk av en ordning protestanter ikke forstår; nemlig avlaten.
Alle har jo hørt at Luther hengte opp 95 teser for å kritisere paven og avlaten!
I katolsk tro har frelsen alltid vært forstått som en gave fra Gud, gitt av nåde. Den kan ikke kjøpers, ikke fortjenes, og ikke reduseres til en transaksjon. Slik har det vært fra starten, og slik vil det alltid være.
Bakgrunnen for misforståelsen ligger særlig i praksisen med avlat. For protestanter er avlat et fremmedord. De har hørt noe om at Luther var i mot avlat og derfor må det vel være galt?
Dette er også feil. Luther var ikke bare for avlat, han sa at alle som var i mot avlat var forbannet. Protestanter tror meg ikke når jeg forteller dem dette, som viser hvor få av dem som faktisk har lest hva Luther faktisk skrev i sine teser. Jeg klandrer dem ikke. Jeg hadde heller ikke lest dem i sin helhet. Det er jo tross alt 95 av dem!
#69. Biskoper og prester er forpliktet til å motta pavens avlatskommissærer med all respekt. #70. Men enda mer er de forpliktet til å være årvåkne og lytte nøye, så disse mennene ikke forkynner sine egne fantasier i stedet for det paven faktisk har gitt dem fullmakt til. #71. Den som taler mot sannheten i de apostoliske avlaten, la ham være bannlyst og forbannet.
Poenget til Luther og hans klage mot avlatshandelen var først og fremst rettet mot korrupsjon og forvrengning av det paven hadde gitt tillatelse til. Og den katolske kirke var helt enig med ham!
Så hvor kommer denne misforståelsen om at katolikkene tok seg betalt for frelse?
Første misforståelse er at man tror avlat er noe man får for å tilgi synder. Og at derfor «kjøpe avlat = kjøpe tilgivelse». Dette er absolutt ikke korrekt. Avlat er ingen tilgivelse av synd. Det er i skriftemålet vi kristne blir tilgitt våre synder, og alle synder må være tilgitt før man kan få avlat. For å få avlat må du først få dine synder frigjort i botens sakrament. I tillegg er det flere ting du må gjøre for å få avlat. Du kan ikke bare gi penger.
Avlat er kort fortalt (ja, jeg har lovet å skrive om dette mer i dybden, linker til det her den gang det skjer) en ettergivelse av den timelige straffen som gjenstår etter at synd er tilgitt. Når man synder skaper man et sår i Kirsti kropp som må leges og avlat er en måte å reparere dette.
Kirken bruker derfor nøklene hun har fått av Jesus til å kunne ettergi konsekvensen av synd. Det er litt som foreldre som setter sitt barn i husarrest etter en grov fortredelse. Barnet kan be om unnskyldning og foreldrene tilgir barnet, men husarresten, altså konsekvensen av handlingen blir stående.
Om barnet deretter forstår hva hen har gjort og prøver så godt hen kan å være et lydig barn ved å gjøre ting rundt i huset, kan foreldrene med den autoriteten de har over barnet, velge å si at husarresten enten er over eller forkortet.
Avlat kan på samme måte være delvis eller fullstendig. Handlingene kan være bønn, bot, kjærlighetsgjerninger, pilgrimsferd, tilbedelse, lese i skriften osv. En fullstendig avlat er ikke så lett å få. Det innebærer flere steg. Delvis avlat er mye enklere. Men under Luthers tid ble det satt opp flere måter å få full avlat på, hovedsakelig som en måte å oppfordre til donasjoner på. Jubielumssår er andre slike muligheter for å få full avlat.
Så hva skjedde med avlatshandelen?
Før konsilet i Trient kunne man donere penger til gode formål som en del av en fullstendig avlat. Dette startet IKKE med Pave Leo X som veldig mange tror. Donasjoner som en del av avlat ble ikke innført på én dato, men vokste gradvis frem i middelalderen, særlig fra 1100-tallet og utover. Altså mye tidligere enn Luthers tid. For å få full avlat måtte man dra på pilegrimsferd, be i forskjellige kirker, gi en liten slant med penger til gode formål, som for eksempel bygging av kirker. Dette var spesielt aktuelt på den avlaten som kunne gis på Luthers tid da St. Peters basilika ble bygd og man kunne donere penger til dette formålet. Det var ingen stor sum som var forventet, men det var en kampanje for å få det til og trekke til folk. Et realt spleiselag lenge før vi fikk speils.no Og deling av den på Facebook. Men så startet problemene. Enkelte predikanter, blant dem Johan Tetzel forkynte på en måte som gav inntrykk av at økonomiske bidrag kunne sikre åndelige fordeler. Det virket til å tro at det var nok å donere penger for avlaten, og at den åndelige delen ble glemt.
Han har blitt assosiert med uttalelsen: Sobald das Geld im Kasten klingt, die Seele aus dem Fegefeuer springt.
Det finnes usikkerhet rundt om han virkelig sa dette, men Luther skrev i sin Tese 27 noe som ligner og som ble oversett fra latin til
Man predigt menschliche Torheit, wenn man sagt: Sobald das Geld im Kasten klingt, die Seele aus dem Fegfeuer springt.
Eller som jeg ville oversatt det til norsk:
Man forkynner menneskelig dårskap når man sier: Så snart pengene i kisten klinger, sjelene ut av skjærsilden springer.
Så kanskje det klingende mottoet kom fra Luther og ikke Tetzel?
Så hva var det Tetzel gjorde som var galt?
Tetzel var en dominkanermunk som jobbet på vegne av erkebiskopen av Mainz. Han reiste rundt i Tyskland på ordre fra biskopen for å forkynne den avlaten som Kirken kunne gi. Han organiserte innsamling av penger og utstedte dokumenter som bekreftet avlaten på de som kvalifiserte.
Problemet var at han begynte å presse folk til å gi penger. Han begynte å gi inntrykk av at penger var det som skulle få folks kjære avdøde ut fra skjærsilden og ikke omvendelsen som er poenget med avlat. I enkelte områder ble det knyttet faste prislister i kombinasjon med en svært aggressiv markedsføring av åndelige fordeler.
Vi vet at dette var et misbruk for erkebiskopen til Tetzel gav ham instruksjoner om hvordan gi avlat:
Fordi menneskers forhold er mange og forskjellige, er det ikke mulig å fastsette én generell avgift. Vi har derfor fastsatt følgende satser: […sett inn kompliserte middelalderpenger her…] Men de som ikke har penger, skal gi sitt bidrag gjennom bønn, for himmelriket skal være åpent for de fattige ikke mindre enn for de rike.
Poenget er at det som skjedde var i strid med kirkens lære og instrukser og var en praksis som foregikk i enkelte deler av Tyskland. Kritikken fra Luther må derfor forstås på bakgrunn av et faktisk problem, men Kirken ignorerte ikke disse misbrukene. De tok et tydelig oppgjør med dem, og i konsilet i Trient ble det derfor bestemt at alt som har med penger å gjøre må avsluttes for å unngå misbruk. For selv om det i seg selv ikke er noe galt i å gi pengegaver, så ble det for enkelt å trå over streken.
Tetzel selv ble diskreditert og trakk seg tilbake i kloster og døde to år etter Luthers teser. Men så vidt jeg vet ble han ikke disiplinert av Kirken.
Oppsummering og et tankeeksperiment
Simoni, kjøp av åndelige goder for penger, alltid vært en synd i Kirken. Etter konsilet i Trient kan du ikke en gang kjøpe en rosenkrans som har blitt velsignet, den må alltid velsignes i etterkant.
Å si at Den Katolske Kirke «tok betalt for frelse» er derfor en feilaktig fremstilling og ren protestantisk propaganda. Det fantes misbruk og misbruken ble tatt hånd om så det ikke skulle skje igjen. Og avlat er heller ikke noe man MÅ ha for å bli frelst.
Jeg ønsker til slutt å gi deg et tankeeksperiment. Se for deg at ditt eget kirkesamfunn skal bygge et nytt kirkebygg, eller utendørs scene, eller hva som helst annet. De ber om at alle som kan bidra enten økonomisk eller med håndkraft gjør nettopp dette. I vår menighet nå har vi ny menighetssal på gang og det er derfor innsamlingsaksjonen til dette. Ville du tenkt at det var umoralskt av menigheten din å be om penger til et slikt formål? Jeg har vanskelig for å tro det. Dette er en helt vanlig praksis overalt. Spleiselag. Hadde derimot noen kommet å begynne å presse deg til å gi penger til samme formål, ved å kanskje love deg at Gud kommer til å gi tilbake tifoldig, eller at du blir helbredet, da begynner vi å snakke om misbruk og press.
Noe annet som er vanlig i mange kirkesamfunn er tiende. Å gi til menigheten frivillig er en god ting, men hvis de samtidig sier at du ikke oppnår frelse om du lar vær å gi tiende eller kollekt, da vipper ordningen over til å bli noe umoralsk. Det betyr ikke nødvendig at det å be om kollekt er en umoralsk handling, det er kun når man presser folk til det eller kommer med lovnader de ikke kan komme med at det blir et problem.
Ettertanker
Jeg har alltid fått høre at Tetzel var den store, stygge ulven i avlatsdebatten, men i forbindelse med dette blogginnlegget så har jeg begynt å tvile på det svarte bildet som er malt av ham. Jeg sier ikke at han er uskyldig, men at ryktet om han virker ekstremt overdrevet. Det klingende sitatet viste seg å ikke komme fra ham, men mest sannsynlig fra Luther selv. Jeg tenker over at han kan ha blitt svertet av en person med narsissistiske tendenser som snakket stygt om de fleste. Hvorfor skal jeg egentlig ta hans ord i god tro?
Det var absolutt en ukultur når det kom til penger i middelalderen, men hadde Luther hatt gode intensjoner hadde han sett seg fornøyd med at Kirken tok tak i ting (selv om ting tok tid på den tiden) og ikke samtidig begynt å dra inn vranglære og skisma.
Om avlat:
Om Tetzel:
Martin Luthers karakter:
Prisen for avlat og uttalelsen til biskopen:
Konsilet i Trient:
Kommentarer