Fra lykke til sorg - hvert liv er et mirakel

Den 15. mai ble jeg endelig tatt opp i den Katolske Kirke og fermet. Jeg hadde mitt første skriftemål, ble salvet og fikk motta førstekommunion.

Kristus forlot sin far i himmelen og sin mor her på jorden for å gi sin kropp til sin Kirke, slik at vi kan bli ett med Ham. Slik en mann gir seg selv til sin kone og kvinnen tar i mot sin mann, slik gir Kristus seg selv til oss. Gjennom sitt eget kjøtt og blod.

Når vi tar i mot Jesu kropp i eukaristien konsumerer vi et guddommelig ekteskap. Jesus planter sitt frø i oss og gir oss liv i den Hellige Ånd. Han gir seg selv fullstendig til oss, og vi til Ham.

For hver gang vi siden mottar eukaristien, gjentar vi vårt løfte til Jesus.

Det samme skjer hver gang vi har «ekteskapelig omfavn» med våre ektemenn. Vi gjentar løftene vi gav ham på bryllupsdagen og han legger sitt frø i oss slik at vi kan skape liv.

Da jeg gikk opp til alteret den dagen i mai, var jeg gravid og lykkelig. Dagen etter begynte jeg så vidt å blø. 17. mai kom det mer. 18. mai hastet jeg avgårde til ultralyd. Vi så ikke noe gale. Fordi det også var pinsehelg fikk jeg ikke tatt blodprøver. Senere begynte jeg å blø mer. Søndag kom det ferskt blod. Graviditetstesten var enda sterke. Neste uke ble det tatt hcg-prøver. Det var en grusom ventetid. Jeg fortsatte å småblø. Fredag lå resultatene der. HCG sank. Jeg holdt på å abortere. Tilbake til gynekologen. Der var alt likt som uken før. Helt likt. Ingen utvikling, men heller ingen fullført abort. Den kvelden fikk jeg kramper, og begynte å blø mer friskt. Søndag gråt jeg igjennom hele messen, og stoppet ikke før jeg mottok eukaristien. Det var som å få en innvendig klem.

Mandag bar det til sykehuset. Fostersekken hadde nå løsnet og fløt rundt i livmoren. Jeg trengte hjelp til å få fostersekken ut. Kroppen tviholdt på graviditeten, selv om den var i ferd med å gå til grunne. Legene på sykehuset var fantastiske, men jeg klarte ikke å la være å tenke på hvordan det kan være å jobbe der hvor én pasient er i sorg over å miste et barn, og en annen er der for å ta livet av sitt.

10 dager før ferming

Det har vært en tøff uke. Det er mye som skal klaffe for å skape et liv. Hver gang det skjer er det et mirakel. Hver gang det går bra er det et mirakel. Dette er nok noe av det tøffeste jeg har gått igjennom. Jeg hadde så vidt begynt å leve med det faktum at min mann og jeg ikke har barn sammen (jeg har to fra tidligere), da jeg endelig var gravid. Nå er det ikke lenger slik at vi ikke har barn, vi mangler et barn. Jeg ber nå daglig om at Gud kan gi oss et nytt barn vi kan få bli kjent med her på jorden.

Be for oss.