Introduksjon

Jeg skrev egentlig dette innlegget til min Facebook-side etter at andre angrep meg for mitt syn mot den nye abortloven som skal tillate abort opp til uke 18. Alt jeg gjorde var å poste et sitat fra Mor Teresa.. Jeg har enda ikke postet den der, kanskje fordi den ble så lang. Så jeg poster den her istedet så mine lesere, som jeg ikke aner hvem er, kan bli bedre kjent med meg.

---

Det virker som om det er mange av mine kontakter på Facebook som ikke virker til å kjenne meg. Nå er ikke jeg en som bruker Facebook så mye lenger. Dette stedet har de siste årene bare blitt et reklamehøl, så jeg kan ikke forvente at alle her skjønner hvem jeg er, og at mange kanskje har glemt det.

Så la meg introdusere meg selv til nye og gamle!

Jeg heter Mariann. Et navn jeg har bært hele livet. Et navn jeg tidligere ikke likte fordi alle tok feil mellom Mariann og Marianne. Nå gjør det meg ingenting lenger. Jeg bærer navnet til den flotteste kvinnen som har levd på denne jorden og hennes mor og folk med samme eller lignende navn har alltid vist seg å være flotte folk.

Jeg er snart i ferd med å runde mitt 39. år rundt solen. Jeg elsker musikk og da spesielt å synge. Jeg er sopran og synger i kor og i band (når vi har tid). Jeg liker gamle ting. Jeg liker kreative ting. Jeg går gjerne rundt i klær du ikke ser så mye av rundt omkring. For som oftest lager jeg dem selv. Jeg jobber turnus og vil av og til se ut som en zoombie, eller bare godt gammeldags overtrøtt. Virker det som om jeg er helt i min egen verden, så er jeg nok helt sikkert det.

Jeg er glad i vin, quiz og dyr. Jeg ble vegetarianer da jeg var rundt 17. Veganer i 2012.

Jeg har hele mitt liv kjempet for de svakeste og de som mest urettferdig behandlet. Mine søsken kan fortelle meg at jeg alltid skulle leke rettferdig og mine foreldre har nok mistet hår av at jeg skulle redde alle dyr og ihvertfall ikke spise dem. Min sympati vil alltid gå til den mest uskyldige part. Jeg er veganer, fordi for meg er livet hellig. I disse dager snakker mange om «self-love», å elske seg selv. Men kjærligheten er ikke egoistisk. Egoisme er å ofre andre for deg selv. Kjærligheten er å ofre seg selv for andre. Så at noen skulle få seg til å tro at jeg på noen måte vil kjempe for noens rett til å avslutte andres liv viser at dere ikke aner noe om hvem jeg er eller hvilke verdier jeg står for. Når du kan argumentere for å drepe et menneske på et stadie i livet, kan du argumentere for å drepe dem i alle. Men jeg er ikke interessert i å debattere. Jeg kunne lagt til at historikken til abort er en rasehygiene som hadde fått hårene til stå opp på ryggen til hver og en, og jeg kunne lagt til historier fra indiske og kinesiske landsbyer hvor det ikke er blitt født jenter på mange år fordi de blir fjernet fra verden på bakgrunn av sitt kjønn. Jeg kunne lagt til hvor mye det skader kvinner psykisk og fysisk å ta abort. Jeg kunne lagt til mange grusomme historier og jeg kunne lagt til mange flotte historier om folk som fødte friske barn selv etter at legene hadde sagt noe annet. Jeg ville likt å lagt til historien til en kvinne som fikk beskjed at hennes ufødte barn hadde to hoder og at legene presset henne til abort. Hun nektet og fødte friske tvillinger, hvor begge ble prester. Det er mye jeg kunne sagt, men jeg synes ikke man skal argumentere om slike viktige saker på Facebook fordi folk blir emosjonelle monstre. Når de Hellige snakker, skriker demonene. Hvis du vil snakke med meg om det, så er du hjertelig velkommen over på kaffe, te eller vin så kan vi diskutere det på en måte hvor jeg kan se deg inn i øynene når du forsvarer ditt synspunkt, når du prøver å fortelle meg at et barn ikke har verdi. Kanskje du også kan bli kjent med meg og lære hvem jeg er?

Jeg finnes. Jeg lever. Jeg puster. Jeg er den jeg er. Jeg er katolikk. Dette er grunnlaget for livet mitt og

hverdagen min. Jeg er et under, for jeg har ikke skapt meg selv. Jeg er skapt av Gud. Og Gud vil at jeg skal være det jeg er og den jeg er. Takket være Gud har jeg funnet ut jeg har en verdi, at jeg er elsket. At han har planer for meg. Jeg tror på absolutt alt den katolske kirke lærer. Ja, alt. Du kan godt kalle meg fundamentalist hvis det får deg til å føle deg bedre. For søylen og grunnvollen til den levende Gud er hans Kirke. (1. tim 3:15) Uten fundament faller alt sammen. Jeg ville ikke selv kalt meg det, for fundamentalister i mitt hode er evangelikere og puritanere som er for opphengt i Loven. Folk som ikke har Kirken i ryggen, men tror de selv har den beste forståelsen av Guds ord. Jeg tror ikke at mennesker har autoritet til å plukke og velge hva de selv vil tro på eller hvilke konsul de aksepterer og ikke. Enten godtar man alt, eller så ender du opp med å tro du vet bedre enn Gud selv. Å godta en lære betyr ikke alltid at man klarer å følge den. Ingen av oss er perfekte, og vi vil feile om og om igjen. Kirken er et sykehus for syndere, ikke et palass for de Hellige. Men man blir aldri frisk ved å gi seg selv unnskyldninger eller la være å ta imot medisinen. Vit at du kan. Stol på offeret Jesus gjorde for deg. Frelsen er en gave, men vi selv må bruke den gaven Gud har gitt oss. Vi må bli nye i Kristus. Apostlenes skrev allerede i

første århundre at «det finnes to veier. Livet og døden. Du skal ikke utføre abort eller sette nyfødte ut.» Dette er hva vi vårt land tok imot da vi gikk fra å ofre mennesker til avguder og holde treller, til å bli et kristent land hvor alle mennesker har egenverdi fordi de er skapt av Gud. Dette er en moral vi inntil nylig har feiret som et gode. Synes du det er galt å sette barn ut i skogen for å dø? Gratulerer, da er du nærmere et kristen ståsted enn du er villig til å innrømme.

Jeg går i kirken to ganger i uken og skulle gjerne gått hver dag. For hvis du sulter er det kanskje fordi du bare spiser brød en gang i uken. Sulter du åndelig, er det kanskje fordi du bare fôrer sjelen en gang i uken. Jeg tror at eukaristien virkelig er Jesu kropp og Jesu blod. Jeg dekker til hodet mitt i tilbedelse og i bønn for å symbolisere at jeg aksepterer Guds orden blant menn og kvinner. Noen ganger dekker jeg til hodet andre dager også, for å minne meg selv på at jeg lever for Gud alene.

Jeg er sakramentalt gift, som betyr at jeg aldri kan skille meg. Jesus sa at ingen kan skille hva Gud har brakt sammen. Jeg har ikke et problem med å se på min mann som mitt hode fordi det betyr at han har lovet å elske meg slik Jesus elsker sin kirke. Og hvis han er hodet, er jeg kroppen. Vi kan ikke leve fra hverandre. Jeg trives best i min manns selskap og jeg er evig takknemlig for at han er min. Et kristent ekteskap handler om å komme sammen til én kropp og jobbe sammen mot felles interesser til å leve et helligere liv.

Jeg tror at vår tids største synd er utilitarisme. Vi tror at andre menneskers verdi måles i deres nytte for deg selv. Jeg kan klø deg på ryggen, hvis du klør meg. Jeg kan elske deg så lenge du gjør meg lykkelig. Deretter kan jeg kaste deg bort. Jeg kan beholde deg hvis jeg ønsker deg, hvis ikke kan jeg fjerne deg. Du har ingen

verdi basert på din egen eksistens. Din verdi er kun basert på hva du kan gjøre for meg. Når du blir gammel og en byrde er ikke det mitt problem. Ekte kjærlighet er å se utover sin egen eksistens og søke hva som er best for den andre, og ikke bare hva som er best for deg selv. Når to parter i et ekteskap forstår dette og gjør sitt beste for å gjøre den andre lykkelig, da har vi oppskriften på et forhold som varer livet ut. Uten kjærlighet ender vi opp med tyranni, eugenetikk, aborter, krig og slavehandel.

Det er derfor St. Paul sier at blant tro, håper og kjærlighet er kjærligheten størst. Det er lett å elske når du får mye tilbake og når alt går din vei. Men det som betyr noe er å elske når det ikke går din vei. Når du plutselig står der og må ofre din egen komfort, din egen kropp eller ditt eget liv for en annen. Som kristen vet jeg at noen har gjort dette for meg, og da må jeg gjøre det samme for andre.

«Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis.»

Jeg er ikke alles kopp te. Du må ikke like meg. Du kan tro jeg er en tulling. Det er ikke viktig for meg at alle liker meg. Det viktigste er at jeg kan stå foran Gud og si at jeg ikke gjorde noe ondt mot Hans små. «Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først. Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden, og derfor hater verden dere. Jeg har jo utvalg dere fra verden, og derfor hater verden dere.»

Min største synd er muligens redsel. En redsel for at jeg ikke gjør nok. En redsel for å ikke gjøre det Gud vil av meg. At jeg er en pyse når jeg ikke orker diskusjoner. Jeg skulle ønske jeg var sterkere. Jeg er sterk når jeg snakker med folk jeg ikke kjenner, men jeg synes det er mer vanskelig å snakke med de jeg kjenner. Kanskje fordi det er som med Jesus. «Ingen profet blir godt mottatt på hjemstedet sitt.» (Lukas 4:24)

«Vend deg bort fra det onde og gjør det gode,

så skal du bo trygt for alltid.

For Herren elsker det som er rett,

sine trofaste vil han ikke forlate.»

Jeg har etter mye om og men klart å åpne kommentarfeltet for alle på bloggen. Så nå burde det være mulig å legge til en kommentar.