Katolske myter: «Den Katolske Kirke endret kristendommen for å tilpasse seg verden»

Hvis Kirken ville tilpasse seg verden — hvorfor ikke arianismen?

Arianismen som det mest undervurderte motargumentet mot «hedensk kristendom»

Hadde jeg fått ti kroner hver gang jeg hører «Konstantin»!

En påstand dukker opp igjen og igjen i samtaler om Kirkens historie: at kristendommen ble «tilpasset» den hedenske verden da Konstantin var keiser i det fjerde århundre. At den enkle, jødiske troen på Jesus etter hvert ble pakket inn i gresk filosofi, romersk makt, metafysiske begreper, helgendyrkelse og andre «religiøse» affærer som egentlig ikke hørte hjemme der fra urkirken. Jesu guddom, treenigheten og inkarnasjonen fremstilles som senere tillegg og påstås å være resultatet av en Kirke som ønsket å bli politisk gangbar og vokse i en hedensk kultur.

Freska av Giovanni Guerra

Akkurat hva som ble lagt til i denne perioden, er helt avhengig av hvem du prater med og kommer derfor i mange varianter. Ateister vil påstå noe annet enn en protestant; Noen sier at Kirken måtte gjøre kristendommen spiselig for greske filosofer. Andre peker på keisermakten og at Konstantin spesielt formet kristendommen ovenfra. Atter andre snakker om et gradvis «frafall» der den opprinnnlige troen ble vannet ut og erstatt av dogmer. Jeg får stadig høre om «fjerde århundre» og «Konstantin» fra anti-katolikker.

Felles for dem alle er antagelsen om motiv:

Kirken ville tilpasse seg verden.

MEN, hvis dette faktisk var tilfelle, at Kirken virkelig var villig til å justere sin lære for å passe bedre inn i den hedenske kulturen, hvorfor valgte hun den mest vanskeligste, mest kontroversielle og minst filosofiske løsningen?

For i det fjerde århundre lå det et alternativ på bordet. Et alternativ som var langt mer forenlig med gresk tenkning, langt lettere å forklare, og langt mindre anstøtelig for både filosofer og keisere:

Arianismen

Arianismen var en vranglære fremmet av presten Arius fra Alexandria, derav navnet. Arianismen oppsto ikke i et vakuum, og den ble heller ikke oppfattet som en villfarelse fra ytterkanten av kristen tenkning. Arius kunne tilby en Kristus som var opphøyd, pre-eksistrende og unik, men ikke Gud i samme forstand som Faderen. «Det var en tid da Sønnen ikke var», sa Arius. Ikke for å fornekte Kristi storhet, men for å bevare Guds absolutte enhet og uforanderlighet.

Arianismen bevarte monoteismens enkelhet, unngikk inkarnasjonens radikalitet og passet langt bedre inn i den platoniske forestillingen om en hierarkisk kosmos. For en gresk-romersk hedning var dette intuitiv, hvor treenigheten var vanskelig.

Att Gud selv tok på seg menneskelig natur, led og døde var ikke bare vanskelig å forstå, men støtende. En skapt Sønn, var lettere å akseptere enn en korsfestet Gud.

Det er nettopp derfor arianismen spredte seg så raskt. Den krevde mindre, forklarte mer og skapte færre filosofiske problemer. Den var enklere å undervise, lettere å forsvare og langt bedre egnet til å bygge bro mellom kristen tro og hedensk verdensbilde. At en gud kunne ha en «halvt menneskelig sønn» var tross alt ikke noe fremmed for Romere.

Derfor klarer vi ikke å unngå spørsmålet: Hvis Kirken virkelig ønsket å tilpasse seg den hedenske verden, hvorfor jobbe i mot arianismen når Hun kunne ha omfavnet den? Hvis det var målet, var dette den perfekte anledning.

Allikevel gjorde hun altså det motsatte.

Rod Bennet skriver i sin bok «The Apostasy that Wasn’t» (2015):

For ikke å gå oss vill i detaljene rundt de treenige kontroversene, er det verdt å stoppe opp og minne oss selv på bunnlinjen. Arianismen var verken mer eller mindre enn et raffinert forsøk på å redde hedendommen – et forsøk på å la mennesker fortsette å tilbe en skapning i stedet for Skaperen, slik de alltid hadde gjort. Det kan godt hende at Arius selv slet med å forene Kristi guddom med sin forståelse av monoteisme, men for Eusebius og mange av hans samtidige var arianismen først og fremst et dristig forsøk på å omformulere kristen lære på en måte som var mer spiselig for det utdannede publikummet rundt år 320. De utnyttet kort sagt de paradoksene inkarnasjonen fremsetter – ikke for å verne mysteriet, men for å fremme et program som i bunn og grunn var politisk av natur.

Kirken avviser enkeltheten — for det ortodokse

Likevel var det nettopp dette alternativet Kirken avviste. Ikke fordi arianismen var vag eller teologisk uferdig, men fordi den traff for dårlig på det Kirken allerede hadde mottatt.

Ordet homoousios — «av samme vesen» — var ikke naturlig valg. Det var kontroversielt, mistenkelig, vanskelig å forstå og kunne ikke presses inn i allerede etablerte tankesystemer. Det var et ord som skapte problemer, fremfor å løse dem. Hadde målet vært kompromiss, var dette et merkelig sted å lande.

Arianismen kunne tilby fred. Den ga rom for keiserlig enhet. Konstantin selv gav sin støtte til Arius.

St. Nikolas var til stede under konsilet for å kjempe for den ortodokse tro

I stedet valgte Kirken en lære som var vanskelig å forstå, skapte splid, kostet biskoper deres embeter, førte til forvisning og gjorde kristendommen mer, ikke mindre, anstøtelig for samtiden. Dette er ikke et bilde av en Kirke som bøyer seg for makt eller tidsånd, slik som mange påstår. Det er et bilde av en Kirke som klamrer seg til noe den ikke tør å miste, selv om prisen er høy.

Arianismen ble dermed fordømt under konsilet i Nikea i år 324 som vranglære. En trosbekjennelse ble resultatet og vi siterer den i hver høymesse. «Gud av Gud. Lys av lys, Sann Gud av den sanne Gud. Født, ikke skapt. Av samme vesen som Faderen».

Hvis Kirken virkelig ønsket å redde hedendommen, slik Bennet formulerer det, hvorfor forkastet den da den ene læren som faktisk gjorde nettopp det? Hvorfor insistere på et mysterium som var vanskelig å forklare, vanskelig å forsvare og vanskelig å leve med?

Svaret virker opplagt:

Kirken forsvarte ikke en idé hun hadde funnet på. Hun forsvarte en virkelighet hun allerede levde i.

Ai-generert bilde av Konsilet i Nikea

Frafallet som ikke var

Fortellingen om et tidlig frafall i Kirken hviler på en antagelse som sjelden blir undersøkt: at det fantes et tidspunkt da kristendommen var «ren», enkel og uproblematisk. Før Kirken, med stor K, kom og gjorde religion ut av det. Men arianismen avslører svakheten i denne fortellingen. For hvis Kirken virkelig var på vei bort fra apostolisk tro og inn i hedensk kompromiss, ville de tatt den veien som lå åpen for dem.

Èn person på X, tidligere kjent som Twitter, svarte på mitt spørsmål med å si at arianismens vranglære var for «åpenbart» feil, men arianismen var en reel, attraktiv og bredt støttet alternativ teologi innenfor Kirken selv. Den tilbød alt det kritikerne i dag hevder at Kirken ønsket: filosofisk ryddighet og kulturell tilpasning — alt dette med skriftspråk til å støtte. Før Nikea, hadde Arius bred støtte. Under Nikea ble bare Arius og to andre ekskommunisert. Men Arianismen forsvant allikevel ikke, og den påvirket etter hvert både Islam og senere Jehovas vitner og unitariske kirkesamfunn.

Det er også verdt å merke seg hva som ble bevart. Ikke bare et teologisk system, men en bestemt måte å tilbe på. Den nikenske trosbekjennelsen beskyttet ikke bare et abstrakt dogme, men den konkrete kristne praksisen der Jesus Kristus ble tilbedt som Gud. Hadde Kirken gitt etter for arianismen, ville denne tilbedelsen i realiteten vært avgudsdyrkelse.

Dette setter også moderne kritikk i et avløsende lys. Hvis det var et frafall, var det et merkelig et: et frafall som gjorde troen vanskeligere, mer kontroversiell og mindre tilpasset verden. Mer sannsynlig er det Kirken, midt i stormen, ganske enkelt gjorde det hun alltid har gjort: hun holdt fast på den apostoliske tro.

På denne Klippe skal jeg bygge min kirke. Dødsrikets porter skal ikke få makt over den.

Selv om Kirken nektet å la arianismen definere hvem Kristus er, har vranglæren aldri helt forsvunnet. Den dukker stadig opp i nye former når troen på inkarnasjonen oppleves som krevende, ulogisk eller radikal. Treenigheten er vanskelig å begripe og mennesker vil gjerne heller forstå ting fremfor å ta imot det mysteriet Gud faktisk har åpenbart.

Det er kanskje derfor arianismen er så avslørende. Den viser oss ikke bare hva Kirken avviste, men hvorfor hun gjorde det. Kirken sa ikke bare nei til en bestemt teologisk formulering, men også fristelsen til å gjøre Gud håndterbar; å redusere Kristus til noe vi kan plassere trygt innenfor våre egne kategorier.

Det er kanskje derfor Kirken lærer at treenigheten ikke kan uttømmes eller fullt begripes av menneskelig fornuft alene.

Treenigheten er i streng forstand et trosmysterium, det vil si ett av «de mysterier som er skjult i Gud, og som ikke kan kjennes dersom de ikke blir åpenbart ovenfra». Nå har Gud etterlatt spor etter sin Treenighets vesen, både i skaperverket og i åpenbaringen i Det Gamle Testamente. Men Hans vesens indre som Hellig Treenighet er et mysterium som er utilgjengelig for fornuften alene, ja, også for Israels tro før Sønnen ble menneske og Ånden ble sendt. Kkk237

Når noen derfor hevder at Kirken «forandret» på kristendommen for å gjøre den spiselig for verden, er det verdt å huske at når hun sto ovenfor dette valget, valgte hun i stedet å kjempe for den ekte troen som var blitt overlevert fra apostlene: at Gud selv hadde gått inn i historien, tatt på seg kjøtt og blod, og blitt korsfestet.

Dette valget var ikke praktisk, politisk smart eller komfortabelt. Men det var trofast.

Kanskje er det nettopp dette som gjør den nikenske troen så vanskelig å riste av seg. Ikke fordi den løser alle problemer, men fordi den nekter å løse dem på feil måte. Den insisterer på at Gud ikke først og fremst er et filosofisk prinsipp, men en person, og denne personen har et ansikt.

Kanskje det også er derfor vi ofte bruker den nikenske trosbekjennelse som en «lakmustest» på hvilke kirkesamfunn vi anser som kristne?

Og som Sankt John Henry Newman spør: «Er det sannsynlig at den samme Kirken som fikk treenigheten rett, raskt tok feil i alt annet?»

Jesu løfte gir også en ramme for hvordan Kirken selv har forstått disse stridene. «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» (Matt 16,18). Dette løftet gir ikke garanti mot konflikt, feiltrinn eller indre kamper, men det utelukker forestillingen om et totalt frafall. Kirken kunne vakle, splittes og lide, men ikke bli overvunnet. Arianismen presset Kirken til bristepunktet, men den knuste henne ikke. Nettopp i denne prøvelsen ble løftet satt på prøve.

Kirken sa nei til arianismen fordi det var en ny og falsk lære. Og i dette ene, stae nei, ligger et av de sterkeste vitnesbyrdene vi har for at kristendommen ikke ble tilpasset verden, men tvert imot nekter å la seg temme av den.

Informasjonen om Arius, oppbyggingen mot konsilet og hva som hendte der, er hentet fra boken til Rod Bennet “The Apostasy that Wasn’t”. Boken tar også for seg hva som skjedde etter konsilet, hva Konstantin gjorde for kristne og hvordan senere keisere prøvde å bringe tilbake hedendommen. Det er en stund siden jeg leste boken, så tar forbehold om at jeg har glemt noen detailjer. Kan ikke annet enn å anbefale denne boken til alle. Den er stappfull av historie og alt er kildehenvist. Dilleammet om hvorfor ikke Kirken kastet seg på bølgen om målet var utvanning er min egen.