Refleksjoner i fastetiden

Vi er ca halvveis gjennom fasten og jeg tenkte å skrive noen refleksjoner om fasten så langt.

Jeg har tidligere nevnt at fastetiden er min favorittperiode i kirkeåret. Det er en tid hvor vi prøver å nærme oss Gud ved å fornekte oss selv og det hele ender med en storartet påskefeiring. Hva er det å ikke like?

Men fastetiden ble ikke helt som tenkt denne gangen.

Jeg hadde planer om å faste mye, ikke drikke alkohol, ikke overspise, kjenne på sulten og vite at bare Gud kan virkelig mette meg. Jeg skulle kutte ut sosiale medier som jeg gjør hvert år, og nytt i år var at jeg på fredager skulle leve i stillhet. Ikke høre på podcaster, se på YouTube, høre på musikk osv. Bare ha stillhet.

Jeg skulle også be alle 20 rosenkransmysteriene hver dag og jeg skulle se om jeg fikk dratt oftere i hverdagsmesse.

Det er lite av dette jeg har fått til.

I stedet for å faste, spiser jeg mer enn før. Alkohol er riktignok kuttet ut, men er erstattet med Cola. Så snart sulten inntreffer går jeg inn i en bølge av smerte eller ekstrem kvalme. Å være sulten har derfor blitt en umulighet. Sosiale medier er nesten kuttet ut i sin helhet og ikke savner jeg det heller. Jeg er så vidt innom på søndager og blir minnet på hvor greit det er uten.

Fredager lever jeg i stillhet fra det øyeblikket jeg husker at det er fredag, selv om jeg skal innrømme at jeg faktisk glemte en dag. Dagene går en del i ett for jeg er sykemeldt.

Jeg har ikke mye energi til å skrive slik jeg hadde håpet jeg skulle få til. Spesielt siden debatten om kvinnelig ordinasjon fortsetter og jeg har lovet å skrive om dette. Det er ikke en debatt jeg har lagt død, jeg har bare ikke overskudd til noe fysisk eller mentalt, så det må bare vente.

Men Gud og jeg, vi har andre prosjekter. Vi jobber med noe stort sammen og det tar sitt. Så det er greit. Det er noen som pleier å si at når vi legger planer, da ler Gud. Han har nemlig også planer. Og de går ikke nødvendigvis overens med dine.

Mannen er flink og faster selv om jeg ikke kan støtte ham. Det føltes egentlig slemt ut å sitte på askeonsdag med deilig mat på kontoret hans mens han var sulten. Men det er også gøy å se at han klarer det. At han ikke lar seg kue selv om fristelsene er der. Det er fint å se at han ikke trenger meg.