Skjærsilden

Om ikke lenge drar vi til Roma hvor vi kan få full avlat. Når vi kommer tilbake skal jeg skrive om hva avlat er, og hva det ikke er. Avlat har nemlig vært en av de mange tingene som jeg tidligere både misforsto eller rett og slett blitt servert løgner om. Etter at jeg ble katolikk var det noe jeg ikke hadde tenkt så mye over før ærverdige Mathias børstet stav av avlaten i Vårt Land i romjulen.

Men før vi kan ta en titt på avlaten, må vi først se på skjærsilden. Disse to henger nemlig sammen og det vil være svært vanskelig å forstå avlaten uten å først forstå skjærsilden.

Skjærsilden er et fascinerende og ofte misforstått tema innen kristen teologi. For meg er det ekstra fascinerende da skjærsilden er årsaken til at jeg ble kristen, og senere katolikk. Sånn kort: Skjærsilden er IKKE et minihelvete eller en ny sjanse for frelse etter døden, men en tilstand der sjelen renses før den kommer inn i himmelen.

Dantes skjærsild

Det var i 2014 at jeg satt i St. Olav domkirke en dag i fastetiden med et venninne. Dette var min første tur inn i en katolsk kirke, og den første turen inn i en kristen kirke uten følelsen av et intenst hat mot Gud og hans folk. Jeg hadde kommet til et punkt i min trosreise at jeg forsto at Gud eksisterte, men hvem var denne Jesus, og hvorfor trengte jeg Ham?

I løpet av Messen svarte Gud meg. Han fortalte meg at Gud er kjærlighet og intet urent, uansett stort eller smått, kunne komme til Gud uten å bli renset først. Jeg forsto ikke helt hva det betydde, men jeg var så satt ut av å høre fra Gud at jeg satt i kirkebenken og gråt. (Jeg har forresten sjekket lesningene fra den dagen. Og det ble ikke lest noe om dette temaet denne dagen. Dette kom fra Gud og Gud alene.)

Det var først ni år senere at jeg kom over disse ordene igjen. Denne gangen i ungdomskatekismen til Den Katolske Kirke:

«De som dør i Guds nåde og vennskap, men som ennå ikke er fullkomment renset, er riktignok sikre på sin evige frelse. Men etter døden må de gjennomgå en renselse for å oppnå den hellighet som er nødvendig for å tre inn i Guds glede.» kkk 1030

Jeg ble katolikk på dagen da jeg leste dette (sånn uoffisielt). Endelig etter ni år kom det gud hadde sagt tilbake til meg i en klar lære. En lære jeg hadde søkt etter både bevisst og ubevisst siden den dagen i St. Olav en vår dag i 2014. I en Sola Fide teologi passet dette ikke inn, og jeg hadde begynt å tvile på hele Guds eksistens, en krise som varte i to år. Med den katolske lære falt alt på plass.

Skjærsilden fra et teologisk perspektiv

Den Katolske Kirke lærer at skjærsilden er en manifestasjon av Guds barmhjertighet og rettferdighet. Selv om en sjel er frelst, kan den fremdeles bære konsekvenser av syndens jordiske spor. Skjærsilden er en renselse som forbereder sjelen for den fullkomne hellighet som kreves i himmelen, hvor intet urent kan komme inn (Johannes åpenbaring 21:27). En kristen som dør uten å være i en perfekt stand, må derfor renses før hun får kommet til Gud.

Noen vanlige misforståelser om skjærsilden, fra både protestanter og katolikker, er at det er en ny sjanse. At de som ikke er frelst, kan komme til himmelen ved at vi ber for dem. Dette er ikke mulig. Enten dør du som en venn av Gud, eller ikke. Skjærsilden er kun for de frelste, men uperfekte. Det er heller ikke et venterom hvor du skal motta din dom og deretter vite om du går opp eller ned hvor andres bønner kan overbevise Gud om å la deg slippe inn.

Verk som brennes, synder som tilgis i den kommende verden og bønn for de døde.

Paulus sier i 1.korinterbrev 3:15:

Men dersom ens verk brenner opp, skal han miste lønnen; selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.

Hvor kan en mann, etter at han dør, få sine verk testet av ild, men fremdeles bli frelst? Det kan ikke være helvete, for dit havner ikke de frelste, men det kan heller ikke være himmelen for der mister du ingenting.

I 2. makkabeerbok 12:45 kan vi se at bønn for de døde kan løse dem fra sin synd:

Derfor gjorde han dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra synden.

Siden bønn ikke hjelper de ufrelste, og de i himmelen ikke trenger dem, så må det finnes en tredje mulighet.

I Matteus 12:32 får vi høre at

Den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende.

Det viser oss at det finnes noen synder som kan tilgis i den kommende verden. Hvis ikke hadde det ikke vært nødvendig å nevne at å spotte Ånden ikke kan tilgis etter døden.

I samme bok har vi den kjente Bergprekenen hvor Jesus snakker om himmel og helvete og han gir en lignelse om å bli stilt for domstolen.

Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre. (Matt 5:26)

Så det finnes altså et «fengsel» vi kan havne i, men hvor vi kan slippe ut igjen når alt er betalt.

Hvorfor trenger vi skjærsilden hvis Jesus døde for våre synder?

Så kan jo noen rettmessig spørre, hvis Jesus døde for alle våre synder, hvorfor trenger vi skjærsilden?

Svaret er oss selv. Selv etter å ha funnet Gud vil vi fremdeles slite med synder og dens konsekvenser. Selv Paulus kjente dragningen mot synden. Å klare å leve syndfri er en hard jobb det tar tid å perfeksjonere. Det hender også at det er Guds vilje at vi må bære konsekvensene av våre synder. Selv om Gud tilgir deg så forsvinner ikke konsekvensen av synden. Du har fremdeles laget er sår, enten i andre mennesker eller i Kristi kropp. Det er ikke å komme bort fra at noen synder kan tilgis, men aldri rettes på. Eksempler på dette er abort eller andre typer drap. Uansett hvor hardt du angrer, så vil ikke personen få livet sitt tilbake.

Vi kan også se dette i Bibelen. I gamle testamentet kan vi der se at da David syndet mot Gud, kom profeten Nathan til ham og sa at Gud hadde tilgitt alle Davids synder, men allikevel ble David straffet. Det samme skjedde med Moses som aldri fikk se det hellige land for synder han tidligere hadde begått. Isralittene måtte vandre 40 år i ørkenen, og den mest kjente er Adam og Eva, som fikk temporale straffer da de syndet: Smerter ved fødsel, et ønske om den andres posisjon, hard jobb og ikke minst: døden.

Vi må derfor konkludere at selv om våre synder er tilgitt, vil ikke konsekvensene forsvinne.

Mange protestanter hevder at vår rettferdiggjørelse skjer ved at Kristi rettferdighet blir tilregnet oss når vi først tror på ham. Og på dette grunnlaget skal ingen kristne ha gjeld for synd og dermed er skjærsilden overflødig. Men denne måten å se på rettferdiggjørelse på innebærer å ignorere flere deler av Bibelen som viser oss at Kristus ikke ønsket at hans død på korset skulle frita kristne fra midlertidig lidelse for synder begått etter deres første rettferdiggjørelse. Han vil at vi skal ta del i hans soningsverk ved å bære den midlertidige straffen for synd, for når vi frivillig omfavner lidelse for å sone en slik gjeld etterligner vi Kristus, som også frivillig led for å gjøre opp for synd.

I Hebreerne 12:6 kan vi lese:

«For den Herren elsker, viser han til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av.»

‭‭Ifølge Bibelen så straffer altså Gud oss kristne. Han oppdrar oss og vi skal ikke forakte Herren når han irettesetter oss og dette kan oppleves mer som sorg enn glede mens det pågår, men som vil gi oss fred og helliggjørelse etterpå.

«All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.»

‭‭Hebreerne‬ ‭12‬:‭11‬

Helliggjørelsens siste steg gjennom ild

Prosessen med å vokse i hellighet kalles noen ganger «helliggjørelse», og derfor kan man tenke på skjærsilden som den siste fasten av helliggjørelsen, der vi blir fullstendig frigjort og befridd fra synd. Hvis ingenting urent kommer inn i himmelen slik Johannes åpenbaring sier, må det derfor finne sted en renselse mellom døden og himmelen. Skjærsilden heter purgatorium på latin, som stammer fra verbet purgare, som betyr «å rense» eller «å gjøre ren». Det norske ordet «skjærsilden» har sin opprinnelse i det gammelnorske ordet skærseld. Dette er en sammensetning av «skjær», som betyr «klar» eller «ren», og «eld», som betyr «ild». Betydningen er altså «den rensende ilden». Dette navnet gjenspeiler forestillingen om en renseselsprosess gjennom ild før sjelen kan tre inn i himmelen.

Ludovico Carracci

Er skjærsilden vond?

Noen snakker om skjærsilden som et sted, men det er nok mer en tilstand eller en prosess. Siden Skriften snakker om ilden (4. mosebok 31:23, Salme 66:12, Heb 12:29, 1. kor 3:13-15), kan det derfor forstås som at skjærsilden kan gjøre vondt. Men hvordan vondt vet vi ikke. Det kan være vondt som når du gjør idrett og musklene verker før de blir sterke, eller hvordan du hiver etter pusten før du får god kondisjon. Det kan også være en smerte av å etterlate noe du har vært tilknyttet til eller en smerte ved å se konsekvensene av dine synder. Å se hvordan dine handlinger har påvirket andre kan gjøre vondt i hjertet, selv om smerten ikke er fysisk.

Innen metallurgi brukes en prosess kalt smelting eller lutring, der høy varme brukes til å skille ut urenheter fra edle metaller som gull eller sølv, slik at kun det rene metallet blir igjen. På samme måte er skjærsilden i kristen teologi beskrevet som en renselsesprosess, der sjelens urenheter eller rester av synd blir brent bort for å forberede den til himmelen, der alt må være rent og fullkomment.

Denne parallellen mellom rensing av metall og sjelens renselse er både språklig og symbolsk svært treffende og har påvirket måte skjærsilden er blitt forstått og fremstilt gjennom historien. Bibelen bruker også denne metaforen flere ganger (job 23:10, salme 66:10, Jes 1:25, Sak 13:9, Mal 3:2-3, 1. Per 1:6-7)

Den tredjedelen fører jeg gjennom ild, jeg renser dem som en renser sølv, jeg prøver dem som en prøver gull.

Er ilden Jesus selv?

Pave Benedikt XVI sa at noen teologer har den oppfatning at den ilden som både brenner og frelser oss, er Kristus selv. Foran hans blikk vil alle synder smelte vekk (Catholic Answers press).

Vi vet ingenting hvor lang tid denne prosessen vil ta, det kan være på et øyeblikk eller over lengre tid. Pave Benedikt XVI beskrev skjærsilden som en tilstand utenfor vår jordiske forståelse av tid og rom. Han introduserte begrepet «eksistensiell tid» for å forklare at renselsesprosessen i skjærsilden ikke kan måles med menneskelige tidsbegreper. Denne prosessen innebærer en indre transformasjon som forbereder sjelen på fullstendig forening med Gud (VG 2017). Siden sjelen ikke har dimensjoner, så har ikke skjærsilden det heller.

Dantes komedie

Mange har fått et bilde av skjærsilden etter Dantes komedie, et poetisk verk. Her skildrer Dante skjærsilden som et stort fjell som består av syv terrasser hvor hver terrasse representerer en av de syv karindalsyndene. Hver synd har sin egen form for renselse, for eksempel blir hovmod renset ved å bære tunge steiner på ryggen for å lære ydmykhet. Pave Benedikt XVI skrev boken Eschatology da han enda var kjent som Kardinal Joseph Ratzinger at:

«skjærsilden ikke er en slags overjordisk konsentrasjonsleir hvor man må utholde vilkårlige straffer. Det er heller en nødvendig indre prosess med forvandling, hvor sjelen blir i stand til å møte Kristus, forenes med Gud, og dermed forenes med hele de helliges samfunn.»

Dette viser at skjærsilden handler om å bli renset og forvandlet slik at vi kan leve i perfekt fellesskap med gud og de hellige — ikke om straff i tradisjonell forstand.

Det som allikevel er interessant med Dantes visjon er at helvete går nedover, mens skjærsilden går oppover. Dette viser at han hadde forståelse for at skjærsilden var for de frelste som er på vei til paradis, mens de fordømte blir straffet for sine synder i helvete. I verket kan også sjeler frigjøres raskere ved hjelp av forbønner og messer fra de levende. Og jo høyere opp du kommer, desto nærmere er du det guddommelige.

Historie

Kristne har trodd på skjærsilden fra jødisk tid, som er grunnen til at kristne også har bedt for de døde. I tillegg til 2. Makkabeerbok og «Livet til Adam og Eva» har vi funnet inskripsjoner hvor folk ber om bønner for andre.

Fra «Kristne inskripsjoner» ca år 150:

Min mor er Eucharis, og min far er Pius. Jeg ber dere, brødre, om å be når dere kommer hit, og om å inkludere i deres felles bønner en bønn til Faderen og Sønnen. Må det være i deres tanker å huske kjære Agape, slik at den allmektige Gud kan bevare Agape trygg for alltid.

Fra Apostelgjerningene til Paulus og Tekla ca år 160:

Og etter oppvisningen tok Tryphaena imot henne igjen. For hennes datter Falconilla hadde dødd og sa til henne i en drøm: ‘Mor, du skal ta imot denne fremmede, Tekla, i mitt sted, slik at hun kan be for meg, og slik at jeg kan bli overført til de rettferdiges sted.’

Tertullian skrev i år 211:

Vi fremfører ofre for de døde på deres fødselsdager (dødsdatoen, deres fødsel til det evige liv).

Og i år 218:

En kvinne, etter sin manns død, … ber for hans sjel og ber om at han må finne hvile … og hvert år på årsdagen for hans død, frembærer hun offeret.

St. Augustin i år 421:

Det er en sak som kan undersøkes, og enten fastlås eller forbli usikker, hvorvidt noen troende skal gjennomgå en slags skjærsildens ild, og i samsvar med hvorvidt de elsket de forgjengelige goder med mer eller mindre hengivenhet, bli mindre eller raskere befridd fra den. Dette kan imidlertid ikke gjelde for dem om hvem det er sagt at de ikke skal arve Guds rike, med mindre deres synder blir tilgitt dem etter passende omvendelse.

Det finnes mange flere og disse tekstene viser at bønn for de døde var en kjent praksis i de første århundrene av kristendommen.

Hvordan kan dette kobles til avlat?

Vi skal se på dette senere, men grunnprinsippet er at vi ikke må vente til vi dør før vi kan gjøre opp for konsekvensene av syndene. Vi kan gjøre noe med dem nå. St. Katarina av Genoa sa i Spirutel dialog del 2, kapittel 2:

For den som gjennomgår renselse i dette livet, betaler kun en liten del av det som er skyldig, på grunn av frihetens samarbeid mellom hans frie vilje og den inngydde nåden.

Hennes poeng var at vi mottar nåde og fortjeneste i dette livet, noe som ikke lenger er tilgjengelig i skjærsilden. Det er derfor de i skjærsilden også har behov for den nåden vi kan gi dem mens vi lever.

Oppsummering

I et nøtteskall kan vi oppsummere skjærsilden med at ingenting urent kan komme til himmelen (efs 5:5, Heb 12:14, Joh. Åpb 21:27, 22:3, 14-15). Derfor må Gud rense oss før vi kan komme til himmelen. Syndene våre, selv om de blir tilgitt, hender ikke i et vakuum og det vil derfor bli konsekvenser. Disse konsekvensene må vi gjøre opp for, enten nå eller senere. Skjærsilden er kun for de frelste, men uperfekte, slik at de gjøres klar for å leve med Gud. Det er ikke en ny sjanse eller et minihelvete, men et sted eller tilstand urenheter blir brent bort og gjort rent. Å be for de som er i helvete har ingen funksjon, å be for de som er i himmelen har ingen nytte, derfor viser Skriften oss at det finnes noe mer enn bare disse to alternativene.

Tenk på deg selv et lite øyeblikk. Er du perfekt akkurat nå? Det er ingen som kan svare ja på det spørsmålet; for ingen er god uten Gud. Men når du kommer til himmelen, da er du perfekt! Så Gud må gjøre noe med deg mellom nå og himmelen. Hva skjer med med en kristen mann som dør i synd?

Katekismen

Dette er hva som står om skjærsilden i katekismen:

1030. De som dør i Guds vennskap og nåde, men som ikke er fullkomment renset, gjennomgår – selv om deres evige frelse er sikret – etter døden en renselse, slik at de kan få den hellighet som er nødvendig for å kunne gå inn til himmelens glede.

1031. Denne endelige renselse av de utvalgte, som er helt forskjellig fra den straff de fordømte gjennomgår, kaller Kirken purgatoriet (skjærsilden). Kirken har formulert læren angående purgatoriet særlig ved konsilene i Firenze og i Trento. Kirkens Tradisjon, under henvisning til visse skriftsteder, taler om en rensende ild (skjærsild):

«Hva visse mindre synder angår, får vi tro at det før dommen finnes en skjærsild, etter det Han som er sannheten hevder, når Han sier at den som spotter Den Hellige Ånd ikke skal bli tilgitt, hverken i denne verden eller i den kommende (Matt 12,31). Av dette utsagnet kan vi forstå at det finnes visse synder som kan tilgis i denne verden, og visse andre i den kommende.»

1032. Denne læren støtter seg også på skikken å be for de avdøde som allerede Den Hellige Skrift nevner: «Derfor ordnet han (Judas Makkabeeren) med dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld» (2 Makk 12,45). Fra de tidligste tider har Kirken æret de avdødes minne og båret frem forbønner for dem, særlig det eukaristiske offer, slik at de kan nå frem til det salige syn etter å ha blitt renset. Kirken anbefaler også almisser, avlat og botsøvelser til fordel for de avdøde:

«La oss komme dem til hjelp og la oss komme dem i hu. Dersom Jobs sønner fikk gjort soning for seg ved sin fars brennoffer, hvorfor skulle vi tvile på at våre offer for de døde kan bringe dem en smule trøst? La oss ikke nøle med å hjelpe dem som er gått bort, og å bære frem våre bønner for dem.»

Kilder:

https://www.vg.no/nyheter/i/J1yG26/kronikk-dantes-fargerike-forestilling-om-skjaersildens-straffende-og-rensende-aspekt

« Joseph Ratzinger, Eschatology: Death and Eternal Life, 2nd ed. (Washington, D.C: CUA Press, 2007), 230 

Akin, Jimmy, The Fathers Knows Best, Your Essential Guide to the Early Teaching of the Church, Catholic Answers Inc., 2010

Karlo, Brusand, Purgatory is for real, Catholic Answers Inc, 2020