Veien mot annulering: Testemonium

Når du skal be den katolske kirke om en annullering, blir du bedt om å beskrive forholdet. Her legger jeg ved en kort og mer anonym versjon av jeg skrev til dommerne. Jeg har ikke et veldig stort behov for å dele hele livshistorien min på nettet. Du må selvsagt skrive din versjon, granske deg selv og være ærlig.

For å lese om starten på min annullering, se tidligere innlegg.

Hør, HERRE, la min rettferd tale, lytt til min bønn, hør når jeg roper, mine lepper er uten svik. Sal 17.1

Kjære Dommere, før jeg starter historien min om hvordan jeg møtte min eksmann, ønsker jeg kjapt å gå igjennom oppveksten min. Siden denne annulleringen innebærer en indre gransking om hva som gikk galt, kan jeg ikke starte på dag én, men se hva som førte meg frem til det valget jeg endte opp med å ta.

Forholdets begynnelse

Jeg ble døpt som barn av relativt sekulære foreldre i XX Kirke i Bergen (se dåpsattest), og har minner om at jeg virkelig var et av Guds barn. Jeg hadde stadig indre samtaler med Gud og hørte på bibelhistorier med stor interesse. Jeg gikk dog kun i kirken i forbindelse med skolegudstjenester eller om noen i familien ble konfirmert. Jeg mottok ingen opplæring.

(...) da jeg var 11, fikk min far en jobb i Oslo og jeg og min bror flyttet med dem. Det var svært traumatisk for meg, da jeg flyttet fra min beste venn, min søster ble igjen i Bergen og min bror flyttet på hybel. Plutselig var jeg helt alene. Jeg vet ikke helt når jeg mistet troen min, men det kan ha skjedd i denne perioden eller pga trosundervisningen på skolen som ikke korresponderte med den Gud jeg kjente. Eventuelt en miks av begge deler. Jeg ble mobbet og utestengt på min nye skole og slet med å tilpasse meg.

På ungdomsskolen erklærte jeg meg selv som ateist. Og jeg var en sint ateist. Jeg nektet å delta i kirkeaktiviteter, Bibelen brant i hendene mine og jeg syntes som mange ateister at troende var dumme. Jeg kunne ikke gå inn i en kirke uten å bli fysisk dårlig. Jeg valgte konfirmasjon i Human-Etisk Forbund for å markere dette. Samtidig var jeg deprimert, utviklet sosial angst, var suicidal og ble mer innelukket. Som særoppgave valgte jeg å skrive om kritikk av religion. For selv om jeg var sjenert hadde jeg aldri problemer med å snakke ut om ting jeg engasjerte meg i.

Det er generelt veldig lite jeg husker fra 12 års alderen frem til slutten på videregående. Det er noen «bruddstykker» her og der. Jeg husker dog (en traumatisk hendelse jeg har fjernet).

I 2006 fikk jeg en jobb. Min mentale helse var fremdeles veldig skjør, men den begynte å bli bedre og jobben var akkurat det jeg trengte. Det var en aktiv jobb, gode kollegaer og en spennende hverdag. Jeg har samme jobb i dag.

21 år gammel, møtte jeg en hyggelig kollega på 33 år. Og vi kan endelig starte historien.

(beskrivelse av eks er tatt bort)

Tiden frem til og med bryllupet

Jeg måtte ta et valg. Fortsette med forholdet eller gå tilbake til ensomheten. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg valgte å gå videre. Det virker helt sprøtt i dag, men der og da virket det som et riktig valg. Jeg sto som brud 9 måneder etter vårt første møte. Derfor er denne delen av historien veldig kort. Fordi alt gikk veldig fort.

vi var forelsket, det er vel alt man trenger? Og fungerer det ikke, så kan man alltids skille seg. Ikke at noen forestiller seg eller planlegger at man skal ende i skilsmisse, men kanskje man ikke hadde tatt så lett på valget om det ikke var en mulighet? Min søster var skilt, min far var i sitt andre ekteskap, foreldrene til eks var skilt. Skilsmisse var normalt. Jeg tror ikke jeg hadde valgt det samme om det ikke var det.

Ekteskapet og tiden som gift

(...) Etter et år fikk jeg min sønn. Jeg endret meg mye som mor og jeg åpnet meg mer opp for Gud igjen, uten at jeg helt visste det selv. Jeg begynte å oppleve ting jeg ikke kunne forklare. Blant annet møtte jeg engler, visste ting jeg ikke kunne vite og jeg opplevde helbredelser. Jeg begynte derfor å søke etter svar og snuste på det alternative. Jeg kunne ikke lenger kalle meg ateist, men jeg var ikke sikker på hva jeg trodde. Nå kunne alt være en virkelighet. Bare tilfeldigheter sto i veien for at jeg ikke endte opp i det okkulte.

(Beskrivelse av hva jeg mener ikke fungerte i forholdet. Hva jeg gjorde galt og hva eksen gjorde galt)

Vi levde to separerte liv og oppmerksomheten ble heller rettet mot barna. Og det fungerte opp til et visst punkt.

Ekteskapets brudd

Helt til det ikke gikk lenger. (...) Det var som om vi var to fantomer som okkuperte samme hus. Jeg ble en dårlig mor, for jeg søkte meg alltid vekk fra huset og depresjonen begynte å snike seg tilbake.

(...) Jeg møtte misjonærer (fra Jesu Kristi Kirke) og jeg gikk «i lære» med dem. Og jeg syntes faktisk at det var veldig gøy. (Jeg) kunne diskutere med dem. Jeg hadde så mange spørsmål, men jeg fikk aldri noen svar. Jeg leste bibelen parallelt med Mormons bok og jeg diskuterte religion med en protestantisk kollega og en katolsk venninne. Jeg begynte å bli overbevist om at Gud finnes.

(...)

Like før påsken i 2014, inviterte min katolske venninne meg med til St. Olav for en hverdagsmesse. (...) Da jeg observerte messen, ba jeg til Gud for kanskje første gang siden barndommen. Jeg spurte Gud om hva vi skal med Jesus og hvorfor vi var syndere. Og jeg fikk svar! Et veldig konkret svar. Det var ingen vei tilbake nå. Jeg fortsatte derfor å studere bibelen og jeg begynte å gå i kirken. Ikke den katolske, men Den norske kirke. Jeg tenkte ikke over at det var noen forskjell, jeg bare gikk til den nærmeste. (...)

Vi gikk i familieterapi parallelt med dette, uten at det gjorde forholdet vårt noe bedre. Terapeuten sa at jeg mest sannsynlig ikke var deprimert igjen, men emosjonelt utslitt. Etter flere timer ble vi nesten anbefalt å gå fra hverandre. Han sa det var lite vi nå kunne gjøre.

(Resten av brevet handler om vei til katolisismen, som jeg skal skrive om i et annet innlegg)

Kjære Dommere,

Jeg ber til Vår Herre at Dere vil gjenkjenne at mitt første ekteskap ikke gyldig (...) For det første fordi jeg var for umoden og for fortapt til å ta et så livsviktig valg. (...)

Mvh Mariann

---

Brevet ble sendt avgårde onsdag 22. mars. 17. april mottok jeg en innkalling til intervju hos tribunalet. En av dagene han foreslo passet meg utmerket. 25.- april mottok jeg en "peition" i posten. Der hadde de skrevet om hele brevet mitt i en kortere engelsk form. De hadde redusert mine tre sider til én, men fått med seg alt det viktigste. Jeg måtte eventuelt endre på feil og sende brevet tilbake. Jeg trengte kun å endre på en feil adresse, og sendte derfor brevet avgårde igjen allerede neste dag.