Å kaste Skriften under bussen — Sola Scriptura, men bare når Skriften er enig med meg

Jeg har stadig diskusjoner med protestantiske kristne (hva annet skal man gjøre når babyen din kun sover oppå deg?), men i noen samtaler jeg har hatt den siste tiden har jeg blitt møtt med noe uventet og urovekkende. Det har nok skjedd før, men da det hendte to ganger på rad med to forskjellige mennesker så la jeg bedre merke til det:

Det som slo meg, var ikke uenigheten selv, men hvor raskt Skriftens autoritet forsvant da den sluttet å støtte deres konklusjon.

Skriften er klar — helt til den blir historisk

Så lenge Bibelen brukes til å bekrefte allerede etablerte protestantiske tolkninger, behandles den som klar, autoritativ og Guds ord. Men i det øyeblikket man konfronteres med kirkefedrene og 2000 år med bibelsk tolkning, så blir plutselig Skriften kastet under bussen. Da er Skriften blitt uklar, feiloversatt eller endret over tid.

Min samtalepartner argumenterte for at den katolske kirke måtte være feil, fordi vi kaller våre prester for spirituelle fedre. Da jeg viste til at Paulus selv kaller seg selv for en troendes far i 1. kor 4:15 og Filemon 1:10, fikk jeg høre at Skriften var feil oversatt.

Hva den «riktige» oversettelsen skulle være, ble aldri forklart. Det avgjørende var ikke teksten, men at den ikke kunne bety det den alltid har blitt forstått som, fordi konklusjonen luktet katolsk.

Den andre diskusjonen var om Peter og hans rolle som Klippen i kommentarfeltet til avisen Dagen. Her spurte jeg hvorfor to protestanter var uenige med hverandre og hvem av dem som hadde rett. Svaret var at Skriften har endret seg, og at vedkommende ikke ville diskutere mer.

Et kjent argument i ny drakt — Et argument lånt fra kristendommens kritikere

Det som overrasket meg mest, var ikke uenigheten i seg selv, men argumentasjonens natur. Det lignet i forbausende stor grad på argumenter man vanligvis hører fra ateister, muslimer og mormonere.

Påstanden om at Bibelen er blitt forvrengt over tid er ikke ny, den er et sentralt argument hos ateister som ønsker å undergrave kristen tro og muslimer som hevder at teksten har blitt korrupt fordi den motsier koranen. Mormonerne sier de tror på Bibelen «så lenge den er oversatt riktig», og det er de gangene Bibelen motsier Mormons bok den selvfølgelig er feil oversatt.

Når kristne tar i bruk dette argumentet, gir de ufrivillig støtte til nettopp de innvendingene ateister og muslimer alltid har brukt mot kristendommen.

Fra Sola Scriptura til Sola Me

Nå skal jeg ikke skjære alle protestanter over en kam, de fleste protestanter gjør ikke denne bommerten, og det er kanskje derfor den overrasker meg så veldig. Klassisk protestantisme hever jo Sola Scriptura, skriften alene, som øverste autoritet, men det forutsetter jo at Skriften er tilstrekkelig bevart, pålitelig overlevert og godt oversatt. Når man da i et møte med historisk kristen tro, svarer med at «Bibelen må ha blitt endret» har man i realiteten forlatt Sola Scriptura. Autoriteten ligger ikke lenger i Skriften, men i ens egen moderne tolkning av hva Skriften burde ha sagt.

«Den kristne tro var misforstått i over tusen år, inntil den endelig ble rett forstått av [sett inn en guru, eller deg selv, her]. Og slik ender vi opp med en fragmentering av Kirken.

Konsekvensene av en flytende bibel

Når man åpner for at Skriften er grunnleggende upålitelig i sin overlevering eller oversettelse, kan man få alvorlige følger.

• Hvordan kan vi vite at evangeliene gir oss Jesu ord?

• Hvorfor stole på St. Paul, men ikke hvordan Kirken forsto St. Paul?

• Hva hindrer at enhver uønsket lære forkastes?

• Hvordan kan man egentlig stole på noe Skriften sier?

En upålitelig kirke, men en pålitelig bibel?

Selv blant de som mener de holder seg til Sola Scriptura bruker mye det samme argumentet når de påstår at Kirken selv vannet ut kristendommen over tid for å «tilpasse» seg verden. Kristne som bruker dette argumentet, bringer ofte Konstatin inn i debatten. Disse kristne ønsker ikke å kaste Skriften under bussen, men de ender opp med å si at Kirken som gav oss Bibelen ikke var pålitelig i sin tro, og dermed kan man heller ikke stole på Skriften de gav oss.

For hvordan kan man stole på Skriften, men avvise den Kirken som definerte dens kanon?

Problemet er ikke Skriften, men oss.

Det hele er et resultatet av stolthet. Man sitter ikke igjen med en tro som er forankret i historien, men i en personlig preferanse.

Det er verdt å nevne at dette aldri kommer opp når vi snakker om den troen protestanter og katolikker har til felles, som Kristi oppstandelse, treenigheten (med noen unntak selvsagt), Den Hellige Ånds løfte, osv. Den dukker opp når Bibelen støtter paveembedet, tradisjonen, apostolisk autoritet, realpresensen i nattverden mm.

Når protestanter oppdager at hans egen tolkning ikke stemmer overens med apostolisk tro, stiller de ikke spørsmålet: «Har jeg misforstått Skriften»?, men «Kan vi stole på Skriften»?

Bibelen falt ikke ned fra himmelen

Noen protestanter tenker nok at kristendommen er en tro basert på Bibelen, men det er ikke korrekt. Islam er en bok-religion, kristendommen er ikke det. Kristendommen er en kirkebasert tro. Det nye testamentet falt ikke ned fra himmelen, den ble skrevet, bevart, oversatt og avgjort av den samme Kirken som feiret eukaristien, døpte spedbarn og hadde biskoper.

Å hevde at denne kirken tok feil i sin grunnleggende teologi, men rett i alt annet, er en selektiv tillit som ikke holder logisk. Hva skjedde med Kristi løfte om at den hellige ånd skulle lede Kirken til «all sannhet»? Når Skriften løsriver seg fra Kirken, mister den sitt hjem. Det blir mulig å forkaste enhver ubehagelig tekst fordi hvem skal si du tar feil? Det blir ord mot ord. Vi har sett resultatet i reformasjonen; fragmentering på fragmentering.

Er Bibelen bare pålitelig helt til den blir for katolsk?