Er den Katolske kirke antisemittisk?
- Mariann
- 17. des. 2024
- 6 min lesing
Oppdatert: 19. des. 2024
I en nylig sak kritiserte avisen Vebjørn Selbekk i Dagen Den katolske kirke for å ha mottatt en julekrybbe fra palestinere, hvor Jesusbarnet lå på et palestina-skjerf. Kritikken er forståelig.
Selv om det er sjeldent at Vatikanet avviser gaver, kan det skje hvis det er en klar risiko for at aksepten kan føre til kontrovers eller tolkes som en stillingtagen som ikke er i tråd med Kirkens verdier. I tilfellet med julekrybben kan det være at gaven ble akseptert som en høflighetsgest, uten at symbolikken bak Palestina-skjerfet ble vurdert nøye nok. Og jeg er enig med Selbekk om at dette burde vært vurdert nøyere. Og hadde de bare fjernet skjerfet så hadde det sikkert ikke skapt så store kontroverser.
I tillegg så skal ikke Jesusbarnet ligge i krybben enda. Det er alt for tidlig!
Men mer alvorlig er påstanden fra Vebjørn Selbekk om at «Den katolske kirke har en lang, tung og blodig historie når det gjelder antisemittisme.» Dessverre gir han ingen konkrete eksempler, og dermed er det umulig å etterprøve påstanden. Han nevner riktignok at Kirken ba om unnskyldning for «synder begått under Holocasut», men det er verdt å merke seg at pave Frans også har unnskyldt seg for påståtte overgrep i canadiske skoler – påstander som senere ble avkreftet. Han hadde altså ingenting å unnskylde seg for. Selv om det kanskje er bedre å be om unnskyldning en gang for mye enn for lite så er faktum den at mange katolikker også ble sendt i konsentrasjonsleirer og blant dem er den Hellige Maximillian Kolbe. Historien viser dessuten at Den katolske kirke har spilt en betydelig rolle i å beskytte og redde jøder, spesielt under andre verdenskrig.
Så istedenfor å skyte i blinde om hvilke hendelser Selbekk referer til vil jeg heller fortelle om den gang Den Katolske Kirke egenhendig reddet mellom 700 000 og 860 000 jøder fra nazistene under andre verdenskrig. Det er flere enn Schindler og allikevel har du kanskje aldri hørt om det!
Kirkens motstand mot nazismen
Under naziregimets oppgang stod Den katolske kirke tydelig imot Hitlers ideologi. Allerede i 1937 utstedte pave Pius XI encyklikaen Mit brennender Sorge («Med brennende bekymring»). Brevet, som ble skrevet på tysk og rettet mot tysklands katolikker, fordømte nazistenes raseideologi og brudd på menneskerettigheter. Dette brevet skulle leses opp på palmesøndag 21. mars.
Brevet, som ble skrevet på tysk og rettet mot Tysklands katolikker, fordømte nazistenes raseideologi og brudd på menneskerettigheter. Samtidig som de skrev dette encykliet skrev de et annet brev som var anti-kommunistisk for å prøve å lure tysk etterretning. Dette fungerte og Mit brennender Sorge ble distribuert i hemmelighet og lest opp i rundt 11 000 kirker på palmesøndag. Reaksjonen fra regimet var brutal: katolske trykkerier ble stengt, og hundrevis av katolikker ble fengslet eller sendt til konsentrasjonsleirer.
Pave Pius XI var ikke alene. Kardinal Eugenio Pacelli, senere kjent som pave Pius XII, talte også imot nazistene. Han uttalte blant annet: «Spirituelt er vi alle semitter,» og hans fordømmelser av Hitlers regime var velkjente før han ble pave. Mellom 1917 og 1929 holdt han 44 taler på tysk jord, hvorav 40 rettet seg direkte mot nazistene.
Under krigen så klarte han å lage falske dåpspapier og gi finansiell støtte for å gjemme jøder i kirker, kloster i selve Vatikanet. Målet var å redde så mange liv som mulig. Bare i Roma alene ble det gjemt bort 5000 til 7000 jøder. Ifølge Rabbiner Lapide er det estimert at den katolske kirke reddet mellom 700 000 og 860 000 jøder fra nazistene. Det er mange flere liv enn noen andre organisasjoner klarte å redde.
Mange kritiserte paven for å ikke snakke i mot regimet under krigen, men paven valgte bevisst en lavmælt strategi for å unngå å gjøre Kirken til en direkte målskive for nazistene. Eksempelet fra Nederland, hvor biskopenes høylytte protester førte til at 79 % av landets jøder ble deportert, viser at en mer forsiktig tilnærming kunne være langt mer effektiv. Pius XII’s stillhet var derfor ikke en feighet, men en taktikk for å beskytte de mange tusen som søkte ly i kirkens beskyttelse.
Da Pave Pius XII døde i 1958 ble han hyllet av den fremtidige israelske statsministeren Golda Meir. Han sa:
«Da nazistenes redsler nådde sitt høydepunkt, løftet Den hellige stol sin stemme for ofrene. Verden holdt pusten overfor denne stemmen, som var klar og kompromissløs mot det åndelige barbari.»
Albert Einstein hyllet også paven og sa,
«Bare Den katolske kirken protesterte mot Hitlers angrep på friheten. Frem til da hadde jeg ikke vært interessert i Kirken, men i dag føler jeg en stor beundring for Kirken, som alene hadde mot til å kjempe for åndelig sannhet og moralsk frihet.»
Sjefsrabbineren i Roma Israel Zolli, gikk enda lengre og konvertere til katolisismen og tok navnet Eugenio etter Pave Pius XII.
Å kaste stein i glasshus
Selv om historien til Den katolske kirke ikke er uten feil, er det viktig å være forsiktig med generaliseringer. Kirken har utvilsomt gjort betydelige bidrag til å redde jøder under noen av historiens mørkeste øyeblikk, noe som vanskelig lar seg forene med påstanden om at Hun er ufølsom for det jødiske folk. Når Selbekk kommer med slike generaliserende utsagn uten konkrete eksempler, blir det utfordrende å gå i detalj på hva han sikter til. Det finnes sikkert episoder som kan kritiseres, men det samme kan sies om nesten enhver religiøs institusjon – inkludert den lutherske.
Martin Luther selv er et tydelig eksempel på at også den lutherske tradisjonen bærer en problematisk historie. I 1543 skrev han Om jødene og deres løgner, et skrift hvor han oppfordret til brenning av synagoger og jødiske skoler, ødeleggelse av jødiske hjem, konfiskering av skrifter og nektelse av rettigheter til jødene. Han foreslo til og med å tvinge jødene til fysisk arbeid, samtidig som han beskrev dem som «djevelens barn», «giftslanger» og «parasitter». Luthers språk og forslag gikk langt utover den utbredte antijødiske holdningen i Europa på 1500-tallet, og hans skrifter fikk stor innflytelse i Tyskland. På 1930-tallet brukte nazistiske propagandister, som Julius Streicher, Luthers tekster for å legitimere sitt hat mot jødene.
Det var også det protestantiske Norge som skrev jødeparagrafen, hvor de nektet jøder adgang til Riket i tillegg til Jesuitene (en katolsk orden). I nyere tid har lutherske kirkesamfunn tatt avstand fra denne delen av Luthers arv. I 2017 markerte Lutheran World Federation 500-årsjubileet for reformasjonen ved å be om unnskyldning for Luthers hatefulle utsagn mot jøder. Dette var et viktig skritt i å erkjenne fortidens feil og distansere seg fra dem, men om det er greit at de tar avstand fra sin historie, så må det vel være greit at den katolske kirke også gjør det, eller?
For hvis vi skal bruke Selbekks logikk og påstå at Den katolske kirke bruker Jesus som et våpen mot jødene, må vi i rettferdighetens navn rette den samme pekefingeren mot den lutherske kirke. Kanskje er det på tide å legge bort steinene, særlig når vi selv bor i et glasshus. Historien til både katolske og lutherske kirker viser at de, som alle har feiltrinn bak seg.
Å motta en julekrybbe hvor Jesusbarnet hviler på et palestinaskjerf var utvilsomt et uheldig valg av Vatikanet. Det kan oppfattes som en politisk markering som burde vært unngått. Likevel er det viktig å skille mellom en feilvurdering og en bevisst handling som ‘å bruke Jesus som et våpen mot jødene’. Hvis det hadde vært tilfelle, så hadde vel ikke Vatikanet tatt den ned? Denne enkelthendelsen reflekterer ikke Kirkens overordnede holdning til jøder eller dens rolle i historien. Et mistrinn som dette kan derfor kritiseres uten å anta at det en systematisk eller ondsinnet intensjon bak det. Det er en påminnelse om at symbolikken i gaver må vurderes nøye, men det betyr ikke at det finnes en agenda for å vende Jesus mot hans eget folk.
Oppdatering:
18. desember skrev Hans Morten Hauge et svar i Vårt Land hvor han skrev:
Jesus ble født som jøde, levde som jøde, og døde som jøde. Kristendommen står i 100 prosent takknemlighetsgjeld til jødedommen. Når Pave Frans viser Jesus sammen med det mest kjente symbolet på Palestina formidles det også at Jesus utvidet og oppfylte Guds frelsesplan til alle folk, slik kristne tror. Dersom noen forstår årets julekrybbe i Vatikanet som at Den katolske kirke har «gjort Jesus til palestiner» trenger disse å minnes om at ingenting kan rokke ved det faktum at Jesu var jøde.
Kommentarer