Har det begynt å gå sport i å sende bekymringsmeldinger?

Er bekymringsmeldinger blitt et verktøy for å stanse trossamfunns statstilskudd?

Oppsummering av saken:

Statsforvalteren har satt statstilskuddet til en norsk pinsemenighet på vent etter en bekymringsmelding fra en privatperson. Meldingen omhandler råd gitt av menighetens ledere, men saken er fortsatt under behandling, og Statsforvalteren har ikke konkludert. Dette føyer seg inn i en rekke saker der bekymringsmeldinger har ført til at tilskudd holdes tilbake, noe som får meg til å lure på om det nå går mot mulig misbruk av ordningen.

Har det blitt en ny sport å sende inn bekymringsmeldinger med håp om å stanse statstilskudd til menigheter? Stakkars statsforvalterne som må begynne å navigere i alt dette.

Når Statsforvalteren setter tilskudd på vent basert på en enkelt bekymringsmelding fra en privatperson, åpner det for at systemet kan brukes som en arena for personlige eller ideologiske vendettaer mot trossamfunn. Eksempler fra tidligere saker, som Jehovas Vitner og Brunstad Christian Church, viser at det nå ser ut til å være lav terskel for å sende inn meldinger som kan få store økonomiske konsekvenser for trossamfunn – også før påstandene er undersøkt.

Hva skjer med rettssikkerheten når tilskudd holdes tilbake før grunnlaget for påstanden er vurdert? Hvilke mekanismer har Statsforvalteren for å skille reelle bekymringer fra ubegrunnede anklager? Dette skaper ikke bare økonomisk usikkerhet for menighetene, men gir også en signaleffekt som kan påvirke ytrings- og trosfriheten.

Hvordan kan vi sikre at saksgangen er rettferdig og at ubegrunnede bekymringsmeldinger ikke fører til alvorlige konsekvenser? Og er det slik at statsstøtten skal brukes til å manipulere trosfriheten?

Hadde det ikke vært bedre å undersøke først og konkludere etterpå fremfor å holde penger tilbake for noe som kanskje ikke er sant? Uskyldig til det motsatte er bevist? Eller?