Hvordan finner vi Kirken apostlene etterlot seg?

for 6 døgn siden
7 min lesing

Om Ireneus av Lyon og den apostoliske Kirke

I forrige innlegg stilte jeg et enkelt spørsmål: Hvis Jesus ikke grunnla Den katolske kirke, hvem gjorde det — og når?

Det er et spørsmål som blir stående ubesvart, akkurat som den samtalen som ble min inspirasjon for det innlegget.

La oss derfor ta en skritt videre. For selv om vi slår fast at Jesus grunnla en kirke og gav apostlene myndighet til å føre den videre, gjenstår et viktig spørsmål:

Hvordan kan vi vite hvilken kirke som faktisk har bevart apostlenes tro?

Heldigvis er ikke dette et spørsmål vi trenger å finne opp på et moderne svar på. Kristne stilte det samme spørsmålet allerede på 100-tallet. Og en av dem som svarte aller tydeligst, var Ireneus av Lyon.

En mann nærmere apostlene enn oss.

Ireneus ble født en gang tidlig på 100-tallet og ble senere biskop av Lyon.

Han skrev sitt store verk Adversus Haereses (Mot kjetteriene) omkring år 180, først og fremst som et oppgjør mot forskjellige gnostiske bevegelser. Martin Luther lå fortsatt mer enn 1300 år inn i fremtiden, men argumenterne han brukte kan brukes like godt til protestanter i dag som til gnostikerne den gang.

Problemet Ireneus møtte, var mennesker som hevet at de satt på den egentlige kristne sannheten — en sannhet som ikke nødvendigvis kunne finnes ved bare å se på den offentlige troen Kirken hadde mottatt og overlevert.

Hvordan skulle man da avgjøre hvem som hadde rett?

Ireneus’ svar er fascinerende enkelt:

Se på hva Kirken faktisk har mottatt fra apostlene.

Jeg vet, enkelt, ikke sant?

Og Ireneus stod betydelig nærmere apostlene enn det vi gjør i dag. Han forteller selv at han som ung hadde hørt Polykarp av Smyrna undervise, en biskop som ifølge Ireneus var blitt undervist av apostlene og hadde kjent mennesker som selv hadde sett Kristus.

Avstanden er plutselig forbløffende kort:

Apostlene —> Polykarp —> Ireneus.

Dette er altså ikke en middelaldersk teolog som forsøker å rekonstruerer hvordan kristendommen kan ha sett ut flere hundre år tidligere. Vi befinner oss fremdeles svært nær den apostoliske generasjonen.

Én tro over hele verden.

Allerede i bok 1 av Mot kjetteriene beskriver Ireneus den troen Kirken hadde mottatt:

«Som jeg allerede har påpekt, har Kirken mottatt denne forkynnelsen og denne troen. Selv om hun er spredt over verden, bevarer hun den omhyggelig, som om hun bare bodde i ett eneste hus. Hun tror også på disse læresetningene som om hun bare hadde én sjel og ett og samme hjerte, og hun forkynner dem, lærer dem og overleverer dem i fulkommen harmoni, som om hun bare hadde én munn.» (Bok I, kapittel 10)

Han fortsetter:

«For selv om verdens språk er forskjellige, er Tradisjonens innhold ett og det samme.» (ibid)

Deretter ramser han opp kirkene i Germania, Spania, Gallia, Østen, Egypt Libya. De befinner seg på forskjellige steder og snakker forskjellige språk, men de har mottatt den samme troen.

Dette er katolisisme.

Ireneus avslutter poenget slik:

«For troen er alltid én og den samme. Den som er i stand til å tale utførlig om den, kan ikke legge noe til den, og den som bare er i stand til å si lite, kan heller ikke trekke noe fra den.» (Bok 1, kap 10)

Ireneus beskriver ikke kristendommen som en samling uavhengige menigheter som forsøker å komme frem til den riktige læren hver for seg. Han beskriver én Kirke, spredt over hele verden, som har mottatt én tro og overlever den videre.

Men hva med Skriften?

Her blir det enda mer interessant.

I bok III forklarer Ireneus hvor Evangeliet kommer fra:

«Vi har ikke lært frelsens plan av noen andre enn dem som Evangeliet er kommet til oss gjennom. Først forkynte de det offentlig, og senere, etter Guds vilje, overleverte de det til oss i Skriften, for at det skulle være vår tros grunnvoll og søyle.» (bok III kap 1)

Deretter identifiserer han Matteus, Markus, Lukas og Johannes og beskriver hvordan evangeliene deres ble overlevert. For Ireneus står altså ikke Skriften og den apostoliske Tradisjon mot hverandre. Begge kommer fra den samme apostoliske kilde. Og Ireneus er den første kilden vi har som identifiserer alle de fire evangelistene. Det er altså takket være ham, at du i dag vet at Matteus-envageliet ble skrevet av Matteus.

Og så beskriver han noe som føltes merkelig kjent da jeg leste det:

«Men når de blir tilbakevist ut fra Skriftene, vender de seg om og anklager disse samme Skriftene for verken å være korrekte eller autoritative. De hevder at Skriftene er tvetydige (…)» (Bok III kap 2)

«Når vi så henviser dem til den Tradisjonen som har sitt opphav hos apostlene, og som er bevart i Kirken gjennom presbyternes suksesjon, avviser de Tradisjonen og hevder at de selv er klokere, ikke bare enn presbyterne, men til og med enn apostlene, fordi de har oppdaget den forfalskede sannheten.» (ibid)

Det fikk meg til å smile. For nesten 1850 år senere skrev jeg et innlegg med tittelen «Å kaste Skriften under bussen — Sola Scriptura, men bare når Skriften er enig med meg», etter å ha møtt en argumentasjon som på enkelte punkter følger et forbausende likt mønster.

Selvsagt var Ireneus’ motstandere gnostiskere og ikke protestanter, men selve problemet Ireneus identifiserer er tidløst: Hvis både Skriften og den apostoliske Tradisjon motsier min lære, hvilken autoritet står da igjen bortsett fra meg selv?

Kan vi spore læren tilbake?

Ireneus nøyer seg imidlertid ikke med å si at Kirken har bevart apostolenes lære. Han mener dette kan etterprøves.

Hvis noen hevder å ha en hemmelig eller alternativ apostolisk lære, kan man se på kirkene som faktisk ble grunnlagt av apostlene, og på menneskene som fikk ansvaret etter dem.

Derfor trekker Ireneus frem den aposliske suksesjon.

Og han blir svært konkret.

Han beskriver Kirken i Roma og begynner å ramse opp biskopene:

Linus, Anacletus, Klemens, Evaristus, Alexander, Sixtus, Telesforus, Hyginus, Pius, Anicetus, Soter, Eleutherius.

«I denne orden og gjennom denne suksesjonen er Kirkens Tradisjon fra apostlene og sannhetens forkynnelse kommet helt ned til oss.» (bok III, kap 3)

Suksesjon er med andre ord et spor.

Ta en lære. Hvem lærte deg dette? Hvem lærte den som lærte deg? Kan du følge læren bakover gjennom historien helt til apostlene? Eller stopper det hos Marius fra Oppegård, Martin fra Tyskland eller Johan fra Sveits?

Sola fide? På et tidspunkt stopper sporet.

Sola Scriptura? Sporet stopper.

Dåpen som bare et symbol? Sporet stopper.

Eukaristien som bare et symbol? Sporet stopper.

Avvisningen av apostolisk suksesjon? Sporet stopper.

Den protestantiske kanon på 66 bøker? Sporet stopper.

Men Ireneus hevder at den troen han lærte, kan følges hele veien tilbake. Og så viser han oss kjeden.

Klemens

Ett navn på listen fortjener særlig oppmerksomhet: Klemens av Roma. Jeg tror han er en av dem jeg skal skrive om neste gang.

Ireneus skiver om ham:

«Klemens hadde sett de salige apostlene og hatt omgang med dem. Man kan derfor si at apostlenes forkynnelse ennå gjenlød i hans ører, og at deres Tradisjon sto levende for hans øyne.» (bok III kap 3)

Og Ireneus peker ikke bare på en muntlig historie om Klemens. Han viser til Klemens brev til korinterne, et dokument leserne hans kunne kjenne og undersøke.

Det er et viktig trekk ved hele Ireneus’ argumentasjon. Den apostoliske troen er ikke en hemmelig kunnskap som plutselig ble gjenoppdaget av den riktige personen. Den er offentlig, historisk og sporbar.

Apostlene satte sannheten inn i Kirken

I bok III bruker Ierneus et bilde vi alle burde følge:

«Siden vi altså har slike beviser, er det ikke nødvendig å søke sannheten hos andre, når den så lett kan finnes i Kirken. For apostlene la, som en rik mann som setter pengene sine inn i en bank, alt som hører sannheten til i rikt mål i hennes hender. Derfor kan hvert menneske som ønsker det, hente livets vann fra henne.» (bok III kap. 4)

Hva er det han sier her?

Hvor skal den kristne finne den apostoliske tro?

I Kirken.

Hvorfor?

Fordi apostlene selv har betrodd den til henne.

Den opprinnelige kristne troen har aldri blitt borte. Kirken har hatt den hele tiden.

«Der Kirken er, der er Guds Ånd».

Noe av det viktigste Ireneus kanskje har sagt.

«For der Kirken er, der er Guds Ånd; og der Guds Ånd er, der er Kirken og all nåde. Men Ånden er sannheten.» (bok III, kap. 24)

Selv om hver enkelt kristen mottar Guds Ånd, så er det altså Kirken som har sannheten. Ikke hver enkelt av oss. Ikke jeg, ikke du, ikke Dag fra Tjønning. Den Hellige Ånd, sannhetens Ånd, tilhører Kirken.

Han skriver også:

«Derfor må man adlyde presbyterne som er i Kirken. Dem som, slik jeg har vist, innehar suksesjonen fra apostlene; dem som sammen med bispeembetes suksesjon har mottatt sannhetens sikre gave, etter Faderens gode vilje.» (bok IV kap. 26)

Han nevner det igjen og igjen. Hvordan unngå vranglære?

Svar: Kirken. Apostlene. Suksesjon. Sannhet. Autoritet.

Ikke som separerte ideer, men som deler av den samme virkeligheten.

Kirken som bærer Kristi lys

Mot slutten av Mot kjetteriene er Ireneus fortsatt tilbake ved det samme bildet han begynte med: den ene Kirken spredt over hele verden.

«Men veien til dem som tilhører Kirken, strekker seg over hele verden, for de innehar den sikre Tradisjonen fra apostlene. Den viser oss at allés tro er én og den samme (…) For Kirken forkynner sannheten overalt, og hun er den syvarmede lysestaken som bærer Kristi lys.» (bok V kap. 20)

Det er vanskelig å lese Ireneus og sitte igjen med inntrykket av at Kirken for ham bare var en løs samling kristne som tilfeldigvis delte noen grunnleggende trosforestillinger.

Hans Kirke er én. Selv om hun finnes over hele verden.

Hun har mottatt én apostolisk tro. Hun bevarer og overleverer den. Hun har biskoper som står i suksesjon fra apostlene. Denne læren kan spores historisk gjennom konkrete kirker og konkrete mennesker. Og når Ireneus vil vite hvor sannheten finnes, peker han ikke mot en fremtidig gjenoppdagelse av den tapte kristendommen.

Han peker på Kirken.

Dette betyr ikke at vi dermed har bevist hver eneste katolske lære ved å sitere Ireneus, men det er heller ikke nødvendig. Spørsmålet er nemlig mye enklere:

Hvis den katolske kirke allerede hadde forlatt apostlenes kristendom på Ireneus’ tid — hvor er da den andre Kirken?

Hvor er Kirken som faktisk bevarte apostlene lære?

Hvor er dens biskoper?

Hvor er den suksesjonen?

Hvor er dens skrifter?

Og når skjedde bruddet?

For i år 180 ser ikke Ireneus ut til å lete etter en tapt apostolisk kirke.

Han står midt i den.

Kilder: Ireneus, Against Heresies. Fra NewAdvent https://www.newadvent.org/fathers/0103.htm

Oversatt til norsk via automatisk oversettelse. Against Heresies er ganske lang, men du vil få med argumentene jeg legger frem her fra bok I, kapittel 9 & 10, bok III, kap. 1, 2, 3, 4 &24, bok IV kap. 26 og bok V, kap 20.