Hvorfor ber katolikker til Helgener?
- Mariann
- 2. jan.
- 20 min lesing
Oppdatert: 12. jan.
Et spørsmål mange protestanter ofte stiller er: Hvorfor ber katolikker og ortodokse til helgener? Er det ikke bare til Gud vi kan henvende oss til i bønn? Jeg skal bruke dette innlegget til å forklare hvorfor katolikker ber om andres forbønn på begge sider av himmelen og hvordan denne praksisen er dypt forankret i både Bibelen og kristen tradisjon.
Det korte svaret på hvorfor katolikker ber til helgener, er at Jesus selv viste at det er mulig å henvende seg til hellige personer i en annen tilstand enn vår egen. Gjennom Skriften ser vi eksempler som støtter denne praksisen, samtidig som vi får et dypere innblikk i hva det betyr å være en del av Kristi kropp og de helliges samfunn. Ved å ære de hellige så ærer vi Gud, som gjorde dem hellige. I tillegg har vi tidlig historiske bevis for at kristne ba om de Helliges forbønn. I Catholic Encyclopedia kan vi lese følgende: De helliges samfunn er den åndelige solidaritet som binder sammen de troende på jorden, sjelene i skjærsilden og helgenene i himmelen, i den organiske enhet i det samme mystiske legeme under Kristus, sitt hode.
Vi skal gå igjennom følgende temaer:
Hva er en helgen?
Det første vi bør se på er hva en helgen er. En helgen eller de «hellige», kan referer til kristne på begge sider av himmelen. Vi har den bibelske forståelse at vi kristne er «de hellige», men Kirken har også kanonisert helgener, dvs at de har studert en persons liv, sett på mirakler som har skjedd etter at de forlot denne verden og konkludert med at denne personen er i himmelen og at vi derfor kan be om deres forbønn. Det er disse sistnevnte vi mener når vi snakker om helgener.
Hva betyr det å «be»?
Mange tror at det å «be» kun handler om å tilbe Gud. Men i både bibelsk og dagligdags språkbruk betyr ordet å henvende seg til noen for å be om hjelp eller en tjeneste. For eksempel, i 1. Kongebok 2:20 ber Batseba sin sønn, kong Salomo, om en tjeneste:
«Det er bare en liten ting jeg vil be deg om. Avvis meg ikke!»
Her ser vi at «å be» ikke handler om tilbedelse, men om en forespørsel.
Vi ser det samme i Lukas 16:24, i historien om Lasarus og den rike mannen som ber Abraham så inderlig om hjelp.
«‘Far Abraham’, ropte han. ‘Ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’».
Så Abraham, for lengst død, blir bedt om å gjøre noe, og av egen vilje sier han nei, for han vet at folk vil ikke høre. Noe som er interessant i denne historien er at Gud ikke blir nevnt i det hele tatt. Alt går gjennom mennesker, men som vi også ser så har Abraham kunnskap om den rike mannens brødre.
Bibelen gir oss også eksempler på at mennesker ber til engler. Som i 1. mosebok 19:20 når Lot sier til engelen:
Se den byen der er så nær at jeg kan flykte dit, og den er så liten. La meg få rømme dit, så jeg kan berge livet! Byen er jo så liten.
Og engelen svarer:
Ja, jeg gjør som du vil også når det gjelder dette. Den byen du nevner, skal jeg ikke ødelegge.
På samme måte ber katolikker og ortodokse helgener om å be for dem. Dette er ikke tilbedelse, som på latin kalles latria og er forbeholdt Gud alene. Å ære helgener kalles doulia, som handler om respekt og anerkjennelse, ikke guddommelig tilbedelse.
Når Jesus snakker med kvinnen ved brønnen, blir det nevnt at tilbedelse skjer på et spesielt sted: i Jerusalem, mens bønn kan skje overalt. Det er altså en forskjell mellom bønn og tilbedelse i Bibelen og det er det samme for oss kristne.
Med andre ord: å be, kan være en del av tilbedelse til Gud, men også en forespørsel.
Hva med forbudet mot å kontakte de døde?
I 5. mosebok 18:11 står det at ingen skal «spørre gjenferd eller spådomsånder til råds eller søke hjelp hos de døde.» Betyr ikke dette at det er feil å henvende seg til helgener?
Å søke hjelp hos de døde betyr å prøve å få kunnskap du i utgangspunktet ikke skulle hatt, enten om fremtiden eller nåtiden. Det er derfor dette står sammen med spådom, besvergelser, snakke med gjenferd osv. Etter dette sier Moses at Gud skal la det stå frem en profet og det er Han vi skal høre på. Gud vil altså prate med oss, men på sin måte og ikke på vår. Det er med andre ord ikke nødvendig å gå til mediumer for Gud skal sende en profet.
Når vi ber til Helgener så er det heller ikke for å søke opplysninger som beskrevet i moseloven, men for å få dem til å be til Gud for oss. Når vi blir døpt blir vi en del av Jesu kropp og kan da ta del i hverandres liv.
Det er derfor viktig å skille mellom det å kontakte døde gjennom spådomskunst og det å være i fellesskap med de hellige i Kristus. Jesus snakket selv med Moses og Elia på Sion-fjellet. Gjorde Jesus noe galt da han snakket med Moses og Elia?
Hva betyr det å være i Jesus?
Når vi blir kristne så blir vi en del av Jesu kropp.
Efserne 2:6: sier at
«I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham.»
Vi har altså tilgang til himmelen når vi blir døpt og formet i treenigheten. 1. korinterne 12:21 sier at vi er én kropp:
«vi kan ikke si til en del av vår kropp; jeg har ikke behov for deg.»
Det finnes altså ikke én kropp i himmelen, og én kropp på jorden og vi kan ikke si til en del av kroppen at jeg har ikke behov for deg, slik mange protestanter sier til de kristne som har dratt til himmelen. Bibelen sier ingenting om at kristne som har kommet til himmelen nå er separert fra kroppen, snarere tvert imot, de er blitt perfekte.
Men de er jo døde!
Mot denne påstanden synes jeg det er lettest å bare la Jesus selv snakke:
Jesus svarte dem: «Dere farer vill! Og skjer ikke det fordi dere verken kjenner skriftene eller Guds makt? For når de døde står opp, så verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen. Men at de døde reises opp – har dere ikke lest om det i Moseboken, i fortellingen om tornebusken? Gud talte til Moses og sa: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende. Dere er helt på villspor.’»
Er Gud en Gud for de døde eller de levende? Er de kristne døde eller levende?
Ta en god titt på Johannes 11:25-26:
Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»
Tror du dette?
Tror du på at du skal leve selv om du dør? Er ikke dette evangeliet? Hvis du nekter for at vi får evig liv, er det ikke bønn til helgener som bør oppta deg, men å tro på Jesus når han sier du skal leve evig.
Ok, så de lever, men hvordan kan høre oss? De er jo ikke allvitende som Gud?
Når vi blir en del av Jesus, så kan vi oppleve ting som vi ellers ikke kan oppleve fordi vi deler det supernaturelle livet til Gud. I 2. Peter 1:3-4 kan vi lese:
Ja, alt vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt. Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur når dere har sluppet unna forfallet, som kommer fra lystene i verden.
Så når vi får hendene lagt på oss, og mottar Den Hellige Ånd, vil vi få del i den guddommelige natur. 1 Kor 12: 7-13 sier:
Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode. For ved én og samme Ånd blir det gitt én å tale visdom, en annen å formidle kunnskap, én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede, og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder, én får ulike slag av tungetale, og en annen kan tyde tungetale. Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil.
Så selv på denne siden av Himmelen, kan vi, med Guds hjelp, få gaver som visdom, formidle kunnskap, helberede, gjøre under, tale profetisk, bedømme ånder, tale i tunger osv. Og vi er ikke en gang perfekte enda. De som er i himmelen er nå blitt den beste versjonen av seg selv gjennom Kristus. De kan gjøre ting der som de ikke hadde kapasitet til å klare her. I 1. Johannes 3:2 kan vi lese at vi skal bli lik Gud:
Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.
I første brev til Korinterne 13:11-13 skriver St. Paul om hva som skal skje når vi blir fullkomne:
Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
Tenk på hvilke gaver vi kan få når vi kommer til himmelen, når vi står ansikt til ansikt med Gud og forstår alt fullt ut!
I brevet til Filipperne 3:21 står det:
Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten. For han har makt til å underlegge seg alt.
I den gamle pakten var Tempelet er sted hvor man kunne møte Gud. Jesus er det nye tempelet så når vi er i Gud er det Ved HAM og Med HAM og I HAM at vi har felleskap med Gud og de i Himmelen. Når vi er i himmelen er vi lik Jesus. Vi kan gå der Han går, høre hva Han hører, se hva Han ser, og vite det Han vet. Det er opp til Gud å gi oss det vi trenger for å fullføre hans vilje. En fullkommen Gud som kan gi oss evner på jorden, har ingen problemer med å gi oss evner i himmelen. Om vi kan motta slike nådegaver her på jorden, men ikke i himmelen, vil ikke det gjøre himmelen til en dårligere plass enn her?
Hvis vi kan be for hverandre her på jord, så kan vi i hvert fall be for hverandre i himmelen også.
Vi er kalt til å be for hverandre
Bibelen forteller oss at det bra og viktig å be for hverandre. Paulus skriver i brevet til Romerne 10:1 at:
Mine søsken, jeg ønsker av hjertet og ber til Gud at de [mine felles israelere] må bli frelst.
Han ber altså på vegne av andre.
I 1. Timoteus 2:1 står det at vi skal bære frem bønn og takk for alle mennesker og at dette er godt for Gud:
Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.
I Jakob 5:16 får vi vite at skal be for hverandre og at et rettferdig menneskes bønn kan utrette mye. De Hellige i himmelen er blitt perfekte i rettferdighet og deres bønner kan derfor utrette mye.
Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.
I brevet til Efserne ber St. Paul en bønn hvor han også ber de kristne om å holde sammen og at i Kristi kraft, kan vi gjøre uendelig mye mer:
Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde! Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.
Det er gode grunner til å tro at når Paulus kom til himmelen, så stoppet han ikke den jobben han hadde begynt her på jorden.
Nestekjærligheten som fikk Paulus og andre kristne til å be for hverandre på jorden, forsvinner ikke når de kommer til himmelen. Paulus understreker dette i 1. Korinterbrev 13:8–12, der han skriver at kjærligheten aldri tar slutt og fordi kjærligheten består i himmelen, er det naturlig å tro at Paulus og andre fortsetter å vise denne kjærligheten ved å gå i forbønn for de troende som fortsatt lever på jorden – spesielt siden de i himmelen ikke lenger har behov for forbønner selv.
Gjensidig forbønn blant kristne er mulig på grunn av den enheten hver kristen har som medlem av Kristi mystiske kropp. Paulus lærer oss i 1. Korinterbrev 12:21–26 at hvert medlem av kroppen bidrar til andres beste. De kristne i himmelen er fortsatt medlemmer av denne mystiske kroppen. Ifølge Paulus i Romerne 8:38-39 kan ikke døden skille oss fra det som gjør oss til medlemmer av Kristi kropp: Guds kjærlighet i Kristus Jesus.
For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
Som fullendte medlemmer av Kristi mystiske kropp er det derfor rimelig å anta at de kristne i himmelen fortsatt bidrar til det gode for de andre medlemmene, oss som fortsatt er her på jorden.
Når vi ber om de Helliges forbønn så ærer vi Gud i Hans system. Det er tross alt Gud som har satt det opp slik, og det er Gud som har fått disse menneskene til himmelen.
Johannes 12:26 sier:
Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Når Gud gir disse av sine tjenere ære, kan vi også ære dem, og på den måten ærer vi også Gud.
Men, 1. Timoteus 2:5 sier at det bare er en mellommann mellom mennesker og Gud.
Noen protestanter viser til denne teksten i Bibelen for å si at det bare er én mellommann mellom mennesker og Gud, Kristus Jesus.
For Gud er én
og én mellommann er det mellom Gud og mennesker,
mennesket Kristus Jesus,
Men de stopper før setningen er ferdig. Hele setningen går slik:
For Gud er én
og én mellommann er det mellom Gud og mennesker,
mennesket Kristus Jesus,
han som ga seg selv som løsepenge for alle.
Det er bare én mellommann som har gitt seg selv om løsepenge. Det står ikke at det bare er én mellommann mellom Gud og mennesker. I første vers i samme kapittel så står det jo:
Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.
Så enten motsier Paulus seg selv her, eller så sier Paulus at det er kun Kristus Jesus som har gitt seg selv som løsepenge. Og det er håper jeg ingen er uenig i.
Hvis man skal ta Timoteus 2:5 på en slik måte som noen protestanter gjør så kan ikke noen be for hverandre. Jeg kan ikke be for deg, og du kan ikke be for meg, for da tar vi plassen til Jesus som mellommann. Men dette vil gå i mot de steder i Bibelen som sier vi skal be for hverandre. Dermed kan vi skjønne at denne måten å tolke 1. Tim 2:5 på ikke stemmer overens med resten av skriften.
Vi har allerede sett på hvordan Jesus deler av sin tjeneste med andre. I Matteus 23:8 står det at Jesus også er vår unike lærer, men det betyr ikke at vi ikke kan delta i hans lærerrolle slik det vises i Efserne 4:11 og Jakob 3:1.
Vi er alle en del av Kristus og deler i hans guddommelighet. Hebreerne 7:25 står det at Jesus alltid lever og går i forbønn for sine følgere og Han deler av sin unike forbønnsrolle med medlemmene av sin mystiske kropp.
Den katolske Kirkes katekisme paragraf 2635 uttrykkes det slik:
Å gå i forbønn for, å be om noe for en annen, har siden Abrahams tid særpreget det hjerte som er i samklang med Guds miskunn. I Kirkens tid er de kristnes forbønn delaktig i Kristi forbønn: den er uttrykk for de helliges samfunn. I forbønnen setter ikke den som ber sin «egen velferd høyest, men (har) tvert imot øye for de andre» (Fil 2,4), ja, han ber til og med for dem som gjør ondt mot ham.
Vi er derfor alle en slags mellommann mellom menneskeheten og Gud.
Men har vi noe bevis for at de i himmelen faktisk ber for oss?
Vi har bevis både i skriften og i miraklene.
I Johannes Åpenbaring får vi i et innblikk i Himmelen. I 6 vers 9-11 kan vi lese:
Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd. De ropte med høy røst: «Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?» Da fikk hver av dem en hvit kappe, og det ble sagt dem at de skulle holde seg i ro ennå en liten stund, til tallet på de medtjenere og søsken som skulle bli drept som dem, var fullt.
Her har vi altså martyrer under det himmelske alter som ber til Gud. De stiller spørsmål om når noe skal skje på jorden. Og Gud gir dem svar på hva som trenger å skje.
I Johannes åpenbaring 5:8 får vi høre:
Da det [lammet] tok boken, falt de fire skapningene og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner.
Disse tjuefire eldre er prester som faller ned for Lammet og presenterer gullskåler fulle av røkelse, som er de helliges bønner. Husk at i Bibelen så representerer Røkelse bønner som stiger opp til Gud og at de hellige er de kristne. De kommer altså med de kristnes bønner og gir dem til Jesus.
I kapittel 8 vers 2 kan vi også se at en engel også ber på vegne av de kristne:
En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Han fikk en stor mengde røkelse som han skulle legge sammen med alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen.
Det samme kan vi se at engelen Rafael gjør i Tobit 12:12:
Nå altså: Da dere ba, du og Sara, var det jeg som bar påminnelsen om deres bønn fram for Herrens herlighet; det samme gjorde jeg da du gravla de døde.
Det er altså engelen Rafael som tar bønnene og gir dem til Herren som en type mellommann. Og engelen ber også for de gravlagte, men det kan vi se på en annen dag når vi skal snakke om å be for de døde.
I Lukas 15:7 får vi høre at de i himmelen gleder seg når noen på jorden vender om. Dette viser at de er klar over hva som skjer på jorden:
På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
I Hebreerne 12:1 kan vi lese om en sky av vitner som heier på oss når vi prøver å fullføre det løpet som ligger foran oss. Disse vitnene er de som er døde og som har dratt til Herren før oss, som vi kan lese i kapittel 11. Hebreerne 12 viser oss også hva Kirken er: en levende by, et samfunn med folk, engler, og en forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen.
Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.
En interessant ting med «en sky av vitner» er også hvordan Gud selv har blitt fremstilt som en sky i gamle testamentet. Nå har de rettferdige blitt en del av denne skyen. De kristne i himmelen har fullført løpet sitt og de heier på oss. De fryder seg når vi blir omvendt og har blikket festet på Jesus. Med andre ord: de er klar over hva som skjer på jorden.
I andre Makkabeerbok 15:11-16 har Judas et syn hvor to menn som har dødd, Onias en tidligere yppersteprest og profeten Jeremia, hvor begge to ber på vegne av det jødiske folk og menneskene i Jerusalem:
Onias, den tidligere øverstepresten, en god og vakker mann, beskjeden i fremferd og vennlig av vesen, som kunne ordlegge seg vel, og som fra han var barn hadde lagt vinn på alt som hører til en rett livsførsel – han sto med utstrakte hender og ba for hele det jødiske samfunnet. Deretter viste det seg en mann med grått hår og prektig skikkelse, underfull og overveldende var den verdighet han utstrålte. Da tok Onias til orde og sa: «Denne mannen, som elsker sine brødre og bærer fram mange bønner for folket og den hellige by, er Jeremia, Guds profet.» Jeremia rakte da fram høyre hånd, ga Judas et sverd av gull og sa: «Ta imot dette hellige sverdet! Det er en gave fra Gud, og med det skal du knuse dine motstandere.»
Nå kan kanskje noen protestanter protestere og si at Tobit og Makkabeerbok ikke er i Bibelen, men du kan ikke bare fjerne bøker fra Bibelen og deretter påstå at noe ikke er i Bibelen. Bibelen har hatt 73 bøker helt opptil svert nylig.
Mirakler
Når Kirken kanoniserer en helgen, så er det på bakgrunn av to mirakler som har skjedd etter personens død.
For eksempel ble en kvinne, Floribeth Mora Diaz, helbredet fra en hjernesvulst i 2011 etter å ha bedt til Johannes Paul II. Legene var enige om at helbredelsen var uforklarlig.
I 2008 ble en brasiliansk mann helbredet fra hjerneabscess etter at familien ba Mor Teresa om forbønn.
En 7 år gammel gutt ble uforklarlig helbredet fra en dødelig hjernehinnebetennelse i 2000 etter at foreldrene ba om Padre Pios forbønn.
Disse miraklene viser oss også at bønn til de kristne i himmelen fungerer.
Å be til de døde er noe nytt den katolske kirke la til.
I så fall må de ha lagt det til ekstremt tidlig!
Vi har flere bevis fra hvordan kristne i tidligere tider ba om engler og kristnes forbønn.
Hyrden fra Hermas (ca år 80 e. Kr.):
Men de som er svake og late i bønn, nøler med å be Herren om noe; men Herren er full av medfølelse og gir uten å svikte til alle som ber ham. Men du, som er blitt styrket av den hellige engelen [du så], og som har mottatt slik forbønn fra ham, og som ikke er lat, hvorfor ber du ikke Herren om forståelse og mottar den fra ham?
Her har vi en tidlig tekst som viser at de trodde engler kunne gå i forbønn for de kristne på jorden, og da er det ikke urimelig å anta at de også trodde at menneskene i himmelen kunne gjøre det samme.
St. Klemens av Alexandria skrev i år 208 e. Kr:
På denne måten er han [den sanne kristne] alltid ren for bønn. Han ber også i englenes fellesskap, som en som allerede er av englers rang, og han er aldri uten deres hellige beskyttelse; og selv når han ber alene, står helgenenes kor sammen med ham [i bønn].
Origenes skrev i år 233:
Men det er ikke bare ypperstepresten [Kristus] som ber for dem som ber oppriktig, men også englene … slik også sjelene til de hellige som allerede har sovnet inn
St. Cyprian av Kartage skrev i 252:
La oss minnes hverandre i enighet og harmoni. La oss alltid be for hverandre på begge sider. La oss lindre byrder og lidelser gjennom gjensidig kjærlighet, slik at dersom noen av oss, ved Guds nådige vilje, skulle gå herfra først, kan vår kjærlighet fortsette i Herrens nærvær, og våre bønner for våre brødre og søstre ikke opphøre i nærværet av Faderens barmhjertighet.
St. Johannes Krysostomos i sin preken om Andre Korinterbrev i 392 sa:
For han som selv bærer purpurkappen, går for å omfavne disse gravene, og i det han legger bort sin stolthet, står og ber de hellige om å være hans talsmenn hos Gud. Og han som bærer kronen, trygler teltmakeren og fiskeren (Paulus og Peter) selv om er døde, om å være hans beskyttere.
Og slik fortsetter det. Men vi har også tidlige inskripsjoner fra katakombene hvor folk har skrevet bønner ved gravene. Disse er alle fra år 250:
Den salige Sozon ga tilbake sin ånd i en alder av ni år; måtte den sanne Kristus motta din ånd i fred, og be for oss.
Gentianus, en troende i fred, som levde i tjueen år, åtte måneder og sekten dager. Og i dine bønner be for oss, fordi vi det du er i Kristus.
Be for dine foreldre, Matronata Matrona. Hun levde ett år og femtito dager.
På tidlig 1900-tallet ble det funnet graffiti fra samme tid hvor flere ber Peter og Paul om forbønn:
Peter og Paul, be for Viktor
Peter og Paul, gå i forbønn for oss alle
Peter og Paul, husk i deres bønner …
Peter og Paul, gå i forbønn for Leontius
Osv.
Personlig erfaring
Allerede før jeg ble kristen og da jeg var på min søken etter Gud, opplevde jeg hvordan bønn til englene hjalp meg. Jeg husker spesielt en episode hvor jeg hadde en ekstrem «dott» i øret som hadde var veldig lenge. På et tidspunkt prøvde jeg å be engelen Rafael om hjelp, og øret poppet umiddelbart. Jeg var derfor ikke
negativt innstilt til å be til engler og helgener da jeg ble katolikk, men jeg må nok si at det var glemt litt til tross for at jeg hver søndag hadde sittet i kirken og siterte den apostoliske trosbekjennelsen hvor vi sa «Jeg tror på de helliges samfunn».
Den første helgenen jeg ba til var selvsagt Jomfru Maria, men nummer to var Sankt Antonius av Padova. Min datter hadde mistet baksiden av en øredobb og vi ba til Sankt Anotnius om hjelp til å finne denne. Den dukket opp ummidelbart. Senere hjalp han meg med å finne igjen iPad-pennen min som hadde vært borte i tre uker. Plutselig en dag lå den rett foran meg på et sted jeg hadde frekventert ofte, men hvor pennen absolutt ikke hørte hjemme.
Svigerfar er ofte sent ute og når han kjører til byen ber han til Sankt Kristoffer om å finne en ledig parkeringsplass. Når han er fremme er det en bil som flytter seg akkurat i det han kommer.
Under Sankt Hallvardsdagene fikk vi problemer med en prosjektor. Fire dyktige folk kom for å få liv i den uten hell. Jeg ba til Sankt Isidore av Seville og plutselig startet prosjektoren og vi fikk starte messen litt på overtid.
Min mann hadde en time på en klinikk en dag hvor vi plutselig ble stående i kø. Vi hadde beregnet god tid, men nå fikk vi dårlig tid. Jeg begynte å be Hill deg Maria, og i det bønnen var over, startet trafikken igjen og vi rakk timen på håret.
For ikke lenge siden var min mann og jeg i kirken da min mann plutselig kom på at vi hadde glemt å betale for parkering. Vi fortet oss å betale via appen og ba til sankt Kristoffer om at vi ikke skulle få pakeringsbot. Selv om bilen hadde stått på parkeringen i rundt fem timer før vi kom på det, fikk vi ingen bot.
Oppsummering
Vi har altså sett på flere grunner til at hvorfor katolikker og ortodokse ber helgener om deres forbønn. Vi har sett at det ikke går i mot Bibelen, men at det bygger på et prinsipp om fellesskap mellom de troende, både på jorden og i himmelen.
Vi har sett på at alle kristne, levende og døde, er forent i Kristi kropp og at de troende i himmelen derfor fortsatt er en del av fellesskapet med oss.
Vi har sett på hvordan Bibelen oppmuntrer kristne til å be for hverandre og at Jesus deler sin forbønnsrolle med oss. De hellige i Guds nærvær tilbys en unik rolle i å presentere våre bønner for Gud og vi har sett at de ikke bare er bevisste på våre behov, men også kan handle som våre talsmenn.
Vi har også sett på hvordan den tidligere kirken og de tidlige kristne har bedt om de helliges forbønn og vi har også konkludert med at å be om helgeners forbønn ikke er å tilbe dem, men anerkjenne deres nærhet til Gud og deres kjærlighet for oss som del av Kristi kropp.
Sammenfattende kan vi si at de å be om helgener forbønn er en naturlig utvidelse av vår tro på fellessskapet i Kristus og hans delte tjeneste, som både Bibelen og tradisjonen bekrefter.
Håper jeg har fått dekket det meste i dette innlegget og har du en historie om når en helgen har hjulpet deg så skriv gjerne i kommentarfeltet.
Riktig godt nyttår!
Om du ønsker ekstra lese stoff om temaet kan jeg anbefale boken «The Saints Pray for You» av Karlo Brouss og denne fra katolsk.no er også veldig bra: https://www.katolsk.no/nyheter/2017/10/guds-hellige-og-vi
Comments