Investiturstriden
- 5. juli
- 6 min lesing
Da pave St. Gregorius VII og en tysk-romersk keiser skapte 50 år med kirkelig kaos.
Det er nok ganske fremmed for oss i dag å se en verden og en kirke hvor konger og fyrster velger hvem som skal bli biskop. Det er jo helt klart pavens rolle. Men det er også like rart å tenke seg at paven kan bestemme hvem som skal være konge. Begge disse to henger faktisk sammen. For i en tid hvor kirken prøvde å få slutt på simoni og biskoper med delt lojalitet, endte vi også opp med en kirke som mente hun kunne krone og avsette konger.
Dette er historien om invesisturstriden mellom St. Greogrius VII og den tysk-romerske keiseren Henrik IV.
I middelalderen hadde det blitt en vane at konger og keisere nominerte biskoper og investerte dem i embetet. Biskoper var ikke bare kirkelige ledere, men også stor landsherrer og viktigste politiske aktører. Det var derfor en stor fordel for verdslige herskere å sikre seg lojale biskoper i sentrale posisjoner.
Dette var ikke helt etter Kirkens smak og det skapte en spenning mellom kirkelig og verdslig makt. Kirken sto for den åndelige ordinasjonen, mens konger og keisere ofte hadde stor innflytelse på hvem som faktisk fikk embetet og hvilke verdslige rettigheter som fulgte med. Resultatet var at biskoper i praksis befant seg i et skjæringspunkt mellom kirke og stat, der de både var en del av kirkens hierarki og samtidig viktige aktører i fyrstenes politiske system.
På den ene siden hadde vi Greogius VII (født Hildebrand), en munk som ble pave i 1073. Han satte seg ned for å rydde opp i disse probleme og på den måten bekjempe simoni, styrke prestenes sølibat (flere biskoper fikk barn og gav gjerne sitt embetet i arv) og frigjøre Kirken fra verdslig kontroll. Gregorius instisterte på at paven, og paven alene, skulle velge hvem som skulle bli biskop. Slik ville Gregorius frigjøre Kirken fra feudale maktstrukturer.
På den andre siden av tvisten hadde vi keiseren Henrik IV, som i sine fars føtter ikke bare insisterte på at han hadde retten til å ikle sine biskoper og abbeder, men at han også skulle ha et ord med i laget over valg av pave. Han hadde ikke blitt hørt under valget av Hildebrand da han hadde blitt valgt gjennom et såkalt inspirasjonsvalg (Hildegard dro og gjemte seg etter erklæringen om at han var blitt pave fordi han mente det var et ukanonisk valg. Kardinalene fant ham igjen og valgte ham så offisielt som pave).
Problemet til Henrik IV var at han var i krig med Saxerne og var derfor helt avhengig av pavens støtte. Han lovet derfor å støtte paven i hans reformer, men så snart Saxerne var slått var plutselig alle løfter glemt og han insisterte igjen på hans rett til utnevne biskoper.
I 1075 skrev paven dokumentet Dictatus Papae, der han sa at paven sto over alle jordiske herskere og at bare paven kunne avsette biskoper. Dokumentet er så kort at jeg faktisk kan gjengi den i sin helhet her. jeg har oversatt den fra engelsk som er oversatt fra latin.
Den romerske kirken er grunnlagt alene av Gud.
Bare den romerske paven kan med rette kalles universell
At han [paven] alene kan avsette eller gjeninnsette biskoper.
At hans legat, selvom han er lavere i rang, står over alle biskoper på et kirkemøte og kan avsi avsettelssdom mot dem.
At paven kan avsette personer som ikke er tilstede.
At man ikke skal ha fellesskap i samme hus med personer som paven har ekskommunisert.
At det bare er tillatt for han, etter tidens behov, å gi nye lover, opprette nye menigheter, gjøre et domkapittel om til et kloster og omvendt, dele rike bispedømmer og forene fattige.
At han alene kan bruke de keiserlige insignier
Alle fyrster skal kysse pavens føtter alene
At hans tittel alene skal nevnes i kirkene
At hans tittel er enestående i verden.
At det er tillatt for ham å avsette keiseren
At han, når det er nødvendig, kan flytte biskoper fra et bispedømme til et annet.
At han har rett til å ordinere geistlige fra enhver kirke hvor han vil.
At den som er ordinert av ham kan lede en annen kirke, men ikke stå under en annen biskop, og at en slik person ikke kan akseptere en høyere grad fra noen biskop.
At ingen kirkeforsamling kan kalles alminnelig uten hans befaling.
At ingen bok eller tekst kan regnes som kanonisk uten hans godkjenning.
At ingen kan omgjøre hans dom, mens han selv kan omgjøre alles dommer.
At han ikke kan dømmes av noen.
At ingen må våge å fordømme den som anker til den apostoliske stol.
At de viktigste sakene i enhver kirke skal bringes fram for den apostoliske stol.
At den romerske kirke aldri har feilet, og etter Skriftens vitnesbyrd aldri skal feile i evighet.
At den romerske pave, dersom han er rettmessig valgt, uten tvil blir helliggjort ved den salige Peters fortjenester, slik den hellige Ennodius vitner, og mange hellige fedre bekrefter.
At det er tillatt for underordnede å fremme anklager etter pavens befaling og godkjennelse.
At han kan avsette og gjeninnsette biskoper uten kirkemøte.
At den som ikke er i samsvar med den romerske kirke, ikke skal regnes som katolikk.
At han kan løse undersåtter fra troskapseden til urettferdige herskere
Til tross for denne klare erklæringen, fortsatte Henrik IV å utnevne biskoper i Tyskland og Nord-Italia og krevde at en ny pave måtte velges. Gregorius truet ham da med ekskommunikasjon. Henrik svarte med å erklære at Gregorius ikke lenger var pave og Gregorius ekskommuniserte derfor keiseren og løste samtidig hans understøtter fra deres trosskapsed mot keiseren i 1076.
Fyrstene i Tyskland begynte da prosessen med å velge en ny tysk konge uten å ha en tydelig kandidat. Om ikke Henrik hadde fått sin ekskommunikasjon opphevet innen et år, ville de erklære tronen for vakant.
I 1077 måtte derfor Henrik reise over alpene på vinterstid for å møte paven som da oppholdt seg i Toscana i en borg kalt Kanossa. Han oppholdt seg der under beskyttelse av grevinnen Matilde av Toscana fordi han var redd for at Henrik var på vei med en hær. Det sies at Henrik måtte stå barbent i snøen i tre dager før paven til
slutt opphevet ekskommunikasjonen, gav ham absolusjon og de feiret messe sammen. Denne hendelse ble et kraftig symbol på pavens autoritet og politisk overlevelse. Vi fikk også utrykket «kanossagang» som betyr å gjøre en ydmyk, men ufrivillig bot.
Man skulle jo håpe historien endte der, men så lett skal det ikke være.
De som hadde håpet at Henrik ville bli fjernet fra tronen fortsatte sin kamp og valgte Rudolf av Rheinfelden som konge og det brøt ut i borgerkrig.
Paven prøvde først å forbli nøytral, men støttet etter hvert den nye kongen fremfor Henrik og Henrik ble igjen ekskommunisert i 1080. Denne gangen følte derimot Henrik at bannlysningen var urettferdig og at paven hadde blandet seg direkte inn i tysk politikk og reagerte med å samle biskoper som var lojale til ham og erklærte paven Gregorius som avsatt. 13 kardinaler fulgte Henrik og gikk inn i skisma. Rivalkongen Rudolf ble drept i kamp og Henrik marsjerte mot Roma og fikk der en antipave utnevnt som straks kronet Henrik til keiser igjen. Gregorius flyktet og døde i eksil i 1085. Han trakk aldri tilbake ekskommunikasjonen til Henrik IV og antivpaven Guibert.
Det tok et helt år før en ny pave ble lovlig valgt; Viktor III. Men han satt ikke mer enn 1 år og 115 dager. Til sammenligning varte antipavens virke i 20 år.
Neste pave, Urban II ,tilbrakte halve tiden sin som pave i eksil, men klarte å fortsette Gregorius sine reformer. Han døde i 1099 og hans etterfølger Paschalis II overtok. En ny antipave Clement III ble omsider kastet ut av Laterankirken. Hans tilhengere prøvde å velge enda en ny antipave, Theodoric, men han hadde så lite støtte at han ikke turte å bli i byen. De påfølgende antipavene fikk liten innflytelse.
Selve maktbalansen mellom kirke og stat ble ikke løst før kompromisset i Worms i 1122 mellom Henrik V, Henrik IVs sønn og pave Callistus II. Her ble det fastsatt at innenfor det tysk-romerske riket fikk kirken enerett til å velge biskoper og abbeder, men at disse skulle velges i nærvær av keiseren eller hans representanter. Keiseren beholdt retten til å delege verdslige rettighteter gjennom et septer. Paven kunne i teorien avsette konger etter Worms, men fordi kirken fikk mindre innflytelse ble det bare med teorien. Dette fikk vi se da pave Innocens IV prøvde å avsette Fredrik II i 1245 uten hell. Mye hadde skjedd med Europa på denne korte tiden. Greogius kjempet for å frigjøre Kirken fra verdslige herskere, men ironisk nok endte utviklingen over de neste århundrene med at mange konger og fyrster ble løsrevet fra Kirken. Den politiske oppsplittingen av det tysk-romerske riket som investiturstriden hadde bidratt til ble derfor en viktig forutsetning for at reformasjonen kunne overleve.
Kompromisset i Worms løste ikke alle konflikter mellom kirke og verdslig makt, men det befestet et prinsipp som siden har vært grunnleggende i Den Katolske kirke: Den åndelige myndighet til å utnevne biskoper tilhører Kirken, ikke verdslige herskere. Dette prinsippet skulle senere bli utfordret på nye måter, ikke lenger av keisere og konger, men av prester som mente de kunne handle uten pavens mandat.
Den katolske kirke i Norge.
Kommentarer