Kristen sannhet i møte med moderne kjønnsideologi: Trofasthet til Guds skaperordning og frigjøring i Kristus
- Mariann
- 23. okt. 2024
- 8 min lesing
Oppdatert: 17. nov. 2024
Når professorer snakker om Bibelen kan vi få høre mye rart. Nå er det Mariann Bjelland Kartzow og Preses Fykse Tveit som av en eller annen merkelig grunn går i mot felleserklæringen om kjønns-og seksualitetsmangfold. Dette er folk som kaller seg selv teologer, men som allikevel, etter å lest studert første mosebok og det nye testamentet, ikke har kommet frem til hva kristendommen er. Det er nok fordi noen folk veldig gjerne har lyst til å være en slave for synden og ikke Jesus, og derfor henviser de til synder begått av mennesker i Bibelen og sette et godkjent-stempel på det fra Gud. Egentlig ganske likt hvordan en ateist leser Bibelen.
Professor Kartzow har klatret høyt på karriestigen og mener at «bibelens kjønn er hierarkisk orientert, der det mannelige er rangerst høyest.»
Hun er nok en smart dame, men som mange andre så misforstår hun noe fundementalt. Ja, Bibelen beskriver en minnelig dominans. Vi kan lese i 1. mosebok: Til kvinnen sa han: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde. Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg.» 3:16 Dette er ikke som mange tror et bud om at menn skal herske over kvinnen eller et bud om at kvinnen skal begjære sin mann. Dette er konsekvensen av synden. Opprinnelig ble Kvinnen skapt til å være ett kjød med Mannen. Og som Paulus forteller oss i Efeserne 5,28: På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv.
Fra et katolsk perspektiv er det viktig å forstå at Bibelen gir oss Guds fullkomne vilje, men at den også beskriver menneskers syndige handlinger, som Gud ikke godkjenner, men snarere vil befri oss fra. I det gamle testamente ser vi mange eksempler på syndige handlinger som slaveri, voldtekt og overgrep, men disse skildringene betyr ikke at Gud aksepterer dem som moralsk riktige. Tvert imot viser de hvordan synd har infiltrert verden. Jesus kom nettopp for å løse oss fra syndens lenker. Han døde på korset for å gi oss frelse og muligheten til å leve i samsvar med Guds opprinnelige plan for oss, inkludert den rette forståelsen av seksualitet og menneskelig verdighet.
Nå som vi er frigitt fra synden gjennom Jesus Kristus, blir vi nye skapninger. For som Jesus sa: I Starten var det ikke slik (Matteus 19:8). Det er ikke kun ekteskapet som har drevet bort fra den opprinnelige planen, men også vår seksualitet og vårt syn på menn og kvinner. Vi kan se igjen og igjen hvordan dette utspiller seg blant menneskeheten. Ikke bare i Bibelen, men i verden vi lever i dag. Kvinner ønsker å begjære menns posisjon, og menn ønsker å dominere kvinnen. Både kvinner og menn begjærer hverandre og seksualitet er ikke bare blitt et idol, men en identitet. Bibelen sier at om du så bare ser på en kvinne med begjær, har du allerede syndet i følge Jesus. Wow, det er sterke ord. Hvem kan da klare å leve uten synd?
Ingen er svaret, men med Gud er alt mulig. Det er dette som er den gode nyheten! Vi er ikke etterlatt til oss selv og våre feil. Kristus er her for å forandre oss. Han vil gi oss et nytt hjerte, et nytt liv. Tenk på det, Gud vil frelse oss. Men hva vil han frelse oss fra? Skapningen? Nei, fra synden selvsagt! Ikke på en slik måte som mange tror, at synden ikke lenger bærer vekt. Men på en slik måte at du ikke lenger vil synde. I den gamle pakten, gav Gud mennesker en Lov. «Du skal ikke drepe.», «Du skal ikke begjære din nestes hustru» osv. Når Paulus snakker om å bli fri fra loven er det snakk om å ikke lenger trenge den. Du trenger ingen lov som forteller deg at du ikke skal drepe eller begjære noen, om dette er noe du ikke strever med. Jesus gir oss tilbake Ånden som vi tidligere avviste. Dette er ikke en prosess som skjer umiddelbart, og frem til lysten til å synde er forduftet, kan lover og regle hjelpe. Men en kristen som nekter for at det er umulig å bli endret vil enten prøve å rettferdigegjøre sine lyster eller forbli fanget i fariseernes regelbesatte religiøsitet. Jeg ønsker å sitere Biskop Varden her. «– Å være en kristen er å leve med egen ufullkommenhet innenfor rammen av et kall til å bli fullkommen, å leve med fragmentering på vei mot integritet. Det er den grunnleggende evangeliske dialektikk. Kirken trøster oss i vår svakhet, men konfronterer oss også med det som er reelt og sant utfra Guds åpenbaring og skaperverkets struktur.»
Når vi diskuterer emner som kjønn og seksualitet, er det viktig å anerkjenne at det finnes biologiske og åpenbarte sannheter som ikke er begrenset av kulturelle normer eller tidsepoker. Kirken lærer at mennesket er skapt i Guds bilde som mann og kvinne (1. Mosebok 1:27), og dette binære synet på kjønn er ikke en form for undertrykkelse, men snarere en refleksjon av skaperens vilje.
Kartzow skriver: «Det er heller ikke slik at det bare finnes to kjønn. Flere av tekstene i Det nye testamentet forteller om evnukker, en slags mellomkategori som kunne omfatte menn som var ufrivillig kastrert, som var født sånn eller som av andre grunner ikke passet inn i binær kjønnskategorisering.»
Selv om Bibelen nevner evnukker, representerer ikke disse en tredje kjønnskategori, men heller spesielle livssituasjoner som f.eks. avholdenhet. Jesus inkluderte dem med medfølelse, men uten å utfordre Guds skaperordning. Tro det eller ei, en mann som av ulike grunner ikke har seksuell omgang, er fremdeles en mann.
Hun fortsetter:
Vi kan spørre: «Hvordan henger livet sammen for deg? Hva gir deg mening og glede? Hva føler du, tenker du, og hvordan har du det? I nestekjærlighetens navn må vi ikke være så skråsikre på å stadfeste hva som er sannhet og riktig, hverken når det gjelder Gud, Bibelen eller naturen.»
Det er forvirrende hvorfor noen ønsker å forandre Kirkens lære for å inkludere syndige handlinger, som ofte blir rasjonalisert i navnet av kjærlighet eller frihet. Hva oppnår vi ved å tilpasse Guds uforanderlige sannhet til skiftende sosiale trender? Hvorfor forsøker vi å rettferdiggjøre det som Gud ønsker å frelse oss fra? Bibelsk kjærlighet betyr å lede andre til Guds sannhet, til friheten fra synd. Dette er den kjærligheten Jesus viste da han ikke bare helbredet, men også sa “gå bort og synd ikke mer” (Johannes 8:11). Skal du virkelig basere hva Guds ord er på «hva gir deg glede», når du vet at menneskers hjerte er harde og syndefulle? Hva hvis svaret er «det gir meg glede å være utro!». Blir det da en sannhet? Er det kjærlighet og nestekjærlighet å fortelle en sykt overvektig person at det bare er å fortsette å spise seg ihjel hvis dette gir personen glede?
«Vi må være åpne og spørre som Jesus: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Det er bibelsk kjærlighet.» Er det bibelsk kjærlighet å fortelle den overvektige personen at det er greit å fortsette i samme stil, hvis svaret på spørsmålet er «jeg vil du skal anerkjenne at jeg synes det er sunt å veie 300kg.» Elle det motsatte. En anorektisk person vil kanskje si at hun trenger at du anerkjenner at hun er tykk og be deg slutte å insistere på at hun skal spise, fordi det er slik hun føler seg.
Noen ganger er sannhet sannhet uansett hva du selv føler.
Og så var det Preses Olav Fykse Tveit da. Han som skal være en hyrde for andre kristne. Han mener felleserklæringen ikke var et godt grep. En hyrde er en som skal passe på sin flokk. Påse at de ikke blir spist av ulver, går seg bort eller faller utfor stup. Preses Tveit her er det man kan kalle en ulv i hyrdeklær. «At skapelsesberetningen handler om at mann og kvinne er skapt for hverandre, utelukker ikke at det finnes unntak fra dette», påpeker han. «Preses» Fykse Tveit mener altså at Gud tar feil. Gud skapte mann og kvinne for hverandre, bortsett fra de menn han ikke skapte for kvinner og de kvinner han ikke skapte for menn, altså.. Jeg vet ikke hvordan jeg kan fremstille dette på en måte som gir mening, for det gir null mening.
Hovedkritikken til Fykse Tveit er at han mener dette ikke er en medmenneskelig måte å ta i mot folk på. Der hvor Preses heller mener at vi skal endre vår tro og korsfeste Jesus for ingenting, mener de som signerte erklæringen at vi skal ta i mot folk som dem er, men ikke la dem forbli hvem de kom som. Vi er kalt til å elske våre medmennesker og møte dem med respekt, det er det ingen tvil om, men vi kan ikke gjøre det om vi også overser det klare budskap i Bibelen.
I skapelsesberetningen leser vi at Gud skapte mennesket som mann og kvinne (1. Mosebok 1:27), og dette danner grunnlaget for den kristne forståelsen av kjønn og ekteskap. Jesus bekreftet også denne skapelsesordningen da han snakket om ekteskap mellom mann og kvinne (Matteus 19:4-6). Dette er ikke bare et kulturelt uttrykk fra fortiden, men en evig sannhet som reflekterer Guds vilje for oss som mennesker. Han skapte oss. Han vet hva planen var. Han har fremdeles ikke endret denne læren.
Preses Olav Fykse Tveit mener at det er sårende å fremheve dette synet, spesielt for de som identifiserer seg som transpersoner. Men spørsmålet vi må stille oss er om sannheten kan endres av subjektive erfaringer og moderne følelser, eller om vi fortsatt skal holde fast ved Guds evige ord. Det er tragisk at noen mennesker opplever forvirring og lidelse knyttet til sin kjønnsidentitet, men den kristne responsen må være å tilby dem kjærlighet og sannhet – ikke å bekrefte det som strider mot Guds plan.
Det er også viktig å forstå at Jesus kom for å frigjøre oss fra synd og gi oss et liv i overensstemmelse med Guds vilje. Å åpne opp for andre forståelser av kjønn og ekteskap enn de Gud har åpenbart, betyr å gå bort fra denne frigjøringen. Vi må spørre oss selv: Hva er egentlig kjærlighet? Å bekrefte menneskers følelser, selv når de leder bort fra Guds ordning, eller å peke dem mot sannheten som gir frihet?
Når Fykse Tveit sier at skapelsesberetningen er poesi, ikke historie, risikerer han å undergrave Bibelens autoritet. Jeg er ikke nødvendig uenig i at det er poesi, men den språklige formen formidler like fullt Guds virkelighet. Å hevde at vi kan overskride skapelsesordningen fordi vi mener den ikke er bindende, åpner døren for en relativistisk teologi som undergraver selve fundamentet for kristen tro.
Vårt land skriver:
«Fykse Tveit reagerer på at erklæringen sier at seksuell adferd utenfor ekteskap bryter med Guds vilje «uansett graden av trofasthet eller varighet».» En hyrde som er satt til å passe på sin flokk, reagerer på at noen erklærer hva kristen lære er. La det synke inn.
Fykse Tveit sier at «på det menneskelige plan er trofasthet bedre enn promiskuitet».
Det er ikke hensiktsmessig å skille mellom trofasthet og Bibelens lære om ekteskap. Bibelen sier klart at seksuell atferd utenfor ekteskapet bryter med Guds vilje (Hebreerne 13:4). Trofasthet er en viktig verdi, men det kan ikke erstatte Guds plan for menneskelig seksualitet. Vi må holde fast ved helheten i Bibelens lære og forkynne den med kjærlighet, uten å kompromittere dens sannhet. Er det bedre å bryte ekteskapet med én person fremfor flere? Joda, men hvorfor så lite tillit til hva Gud kan gjøre? Fortell heller folk at med Guds nåde kan de overkomme dette. Det er ikke behjelpelig eller kjærlighet å si til folk at de sitter fast i sin egen synd uten noe håp om frelse. Å være trofast frir deg ikke fra seksuell uorden. Det er kun Kristus som frir deg.
Det finnes god nyheter Fykse Tveit! Der hvor seksuell synd er en forsøk på å slukke en evig tørst, kommer Jesus med vann som aldri skal la deg tørste igjen. «Om du hadde kjent Guds gave (…) da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» Joh 4:10
Comentários