Når man sørger i festtid

Mandag morgen så jeg noen nevne at pave Frans var død. Jeg trodde ikke på det. Da han lå på sykehus så jeg flere slike løgner bli spredt så det var dit mine tanker gikk: ikke tro på ting folk deler på sosiale medier uten å sjekke. Så jeg gikk rett til kilden, Vatikanets egne nyheter, og ble bevist feil. 20 minutter siden hadde de postet nyheten om av paven var død. Først ble jeg forvirret. Hva er det meningen jeg skal gjøre nå? Jeg sendte en melding til diakon Mathias og spurte. «Hva gjør vi katolikker nå?» Han svarte kort: Vi sørger og vi ber.

Jeg fikk så en melding fra en venninne og jeg sa til henne: Dette er jo egentlig en kjempefin dag å dø på. Skulle tro han hadde valgt det selv.

---

Andre påskedag var i utganspunktet en fridag. Vi var slitne etter påsken og nå måtte vi plutselig finne ut hva som ville skje. Melding fra presten tikket inn. «Det blir mest sannsynlig requiemmesse senere i dag. Ikke bestemt enda, må høre med de andre på huset.» Vi begynte å øve, min mann og jeg, på requiemmessen. Jeg sto og lyttet til den mens jeg sminket meg da min mann kom opp og sa jeg kunne slutte å øve. «Blir det ingen messe? Eller bare i St. Olav kanskje?». Neida, det skulle bli messe, men ikke requiem. Det var visst ikke lov å holde requiemmesse utenom begravelser i påsekoktaven (den første uken etter påske). Lesningene ville bli som normalt for dagen, men med påskesekvens og salmer som Pave Frans hadde likt; en bønn av Frans av Assisi, en salme om elske og Deg være ære.

Da jeg hørte dette, tenkte jeg igjen: Skulle tro han hadde valgt det selv. Først holde ut til påske, for å deretter dø i den eneste perioden i hele året hvor vi ikke kunne gjøre en stor sak av hans død. Når vi egentlig skal være i feststemning.

Jeg tror han ba til Gud om dette og fikk ønsket sitt innfridd. Han hadde nå vært syk i over to måneder, sliten, men nektet å ikke gjøre jobben sin. Ingen hadde bebreidet ham om han hadde holdt sengen og ikke gått ut for en tale til hele verdens katolikker på påskedag. Bortsett fra pave Frans. Påsken og de troende var viktigere.

Det var kanskje først i dag at det virkelig slo meg. At han er borte. Jeg vet ikke om jeg hadde vært katolikk en gang om det ikke var for pave Frans. Kanskje, men pave Frans var en pave jeg virkelig likte og han gjorde annulasjonsprosessen lettere, billigere og raskere. Mange hadde problemer med pave Frans. De syntes han var uklar, men jeg hadde aldri det problemet. Jeg kunne høre folk si at han hadde sagt noe, for å se lese det selv i sin kontekst og med en gang forstå hva han mente å si. Som om han snakket direkte til meg, at det han sa var ment for meg. Jeg har av og til tullet med at Den Hellige Ånd hadde gitt meg den gave å tolke pave Frans.

Det jeg likte best med han var hans forståelse av mennesker. Som om han visste hva som får mennesker til å gjøre det de gjør, og han ønsket å la oss forstå at det er menneskelig å feile, men at det viktigste er Guds nåde og barmhjertighet og at vi alle kunne komme til Gud med våre feil og byrder. Pave Frans elsket alle, og det syntes. Det var også synlig at selv om han tok sin rolle som pave alvorlig, var det vanskelig for ham å få en slik oppmerksomhet mange gir nettopp paven.

Jeg likte også navnet han tok. Frans av Assisi er en helgen det er vanskelig å mislike og som en stor dyrevenn sto han nært mitt hjerte selv før jeg ble katolikk. Tenk at det tok så mange paver før noen tok navn etter ham.

Jeg innser hvor heldige vi var som fikk besøkt paven før han ble syk og døde. Jeg tenker på Mathias som har brukt flere år på å få levert en ost og ostehøvel til paven, og så endelig få det til før han døde. Vi er heldige som har fått ha pave Frans. Selv ikke-katolikker likte ham for de kunne se Kristus jobbe gjennom ham. En annen venninne som er pinsevenn sendte sine kondolanser og lurte på om det var galt av henne og tenke at det var en fin tid å dø på og ble glad over at hun ikke hadde tråkket oss på tærne med å ha slike tanker.

Pave Frans får overlevert ostehøvel og ost fra Norge

Jeg er veldig glad for at pave Frans kunne få sin hvile i påsken, men jeg er også trist over å ha mistet ham. På under et år har jeg nå fått oppleve flere hendelser enn en livslang katolikk får oppleve og nå har jeg fått oppleve en pavens død og snart en konklave. Jeg er takknemlig til Gud for det tidspunktet han brakte meg inn i Kirken hans.

Allmektige og miskunnsrike Gud, du som gir dine tjenere deres rettferdige lønn, for barn deg over vår pave Frans, som du gjorde til Peters etterfølger og din Kirkes hyrde. La din nåde og miskunns mysterier, som han trofast forvalter her på jorden, bli ham en kilde til evig glede.