Svar til Bygstad om Bibel og tradisjon
- Mariann
- 17. okt. 2024
- 9 min lesing
Oppdatert: 20. nov. 2024
For en tid tilbake hadde Jan Bygstad et angrep på katolisismen i Dagen med leserinnlegget «Kirke eller løgnkirke». Jeg hadde lyst til å skrive noe om det allerede da, men tiden løp fra meg. En annen katolikk, Andreas Ommundsen fra Kristiansand, tok derimot opp pennen og skrev et svar tilbake til Bygstad. Det er fint å se at slike angrep ikke får bre seg uimotsagt.
Det er mye å ta tak i av det Bygstad sier og senere følger opp med. Da jeg leste hans innlegg måtte jeg til tider riste oppgitt på hodet og spørre meg selv om han virkelig vet så lite som han gir uttrykk for eller om han her snakker med kløyvet tunge. Når han så tydelig viser at han ikke vet hvordan en dogme blir til, har han egentlig da nok kunnskap til å dømme Kirken og hennes lære?
Jeg vil si nei.
For å svare på disse innleggene fra et katolsk perspektiv, vil jeg begynne med å adressere kjernen i kritikken som rettes mot den katolske kirkens syn på autoritet, institusjonalisering og ufeilbarlighet. Det er viktig å forstå at katolsk tro ikke er bygget på subjektivisme eller et individualistisk syn på troen, men snarere på en trofast og sammenhengende tradisjon som går tilbake til apostlene, med paven og biskopene som deres etterfølgere.
Autoritet og Subjektivisme
Hele debatten går lengre tilbake enn Bygstads innlegg. Det hele startet med at Ragnhild Høen hadde et innlegg om sin vei til den katolske kirke i Dagen. Arve Brunvoll likte ikke dette og skrev et anti-katolsk innlegg som Oftestad svarte på mens han dro inn Sofie Brauts søken etter en ny kirke. Knut Alfsvåg kom også med sitt syn på saken hvor han kritiserer «kirkeshopping» og at Braut nok heller bør bli i dnk og prøve å endre kirken innenfra. Debatten mellom Alfsvåg, Oftestad og Brunvoll fortsatte og til slutt ville Bygstad også ha et ord med i laget med sitt innlegg om at DkK var en løgnkirke. Innlegget kritiserer Alfsvåg innlegg om individualismen i moderne kristendom, spesielt blant protestantiske kirker, og hevder at dette har ledet til en subjektivisme som plasserer den personlige troen som øverste autoritet. Fra et katolsk perspektiv ville vi være enige i at denne subjektivismen er problematisk og Bygstad har selv forlatt Den norske kirke pga slike problemer. Problemet kommer når han påstår at DkK ikke er noe mer sann enn dnk. Problemet til Bygstad er ikke hans syn på subjektivisme. Her er vi enige. Katolsk teologi har alltid insistert på nødvendigheten av en objektiv autoritet, nemlig Kirken, som den institusjonen Kristus selv grunnla. Jesus sa til Peter: «Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18). Denne institusjonelle kirkeforståelsen, med paven som den synlige lederen av den universelle kirken, er en del av det katolske trosgrunnlaget og tjener til å opprettholde enhet og teologisk klarhet. Vil du vite hva en katolikk tror på? Bare sjekk katekismen. Vil du vite hva en protestant tror på? Lykke til…
Pavens Ufeilbarlighet
Problemet med innlegget til Bygstad kommer når han begynner å dra inn dogmer. Da spesielt dogmet om pavens ufeilbarlighet som ble formelt definert under det første Vatikankonsilet i 1870. Bygstad har problemet med dette dogmet fordi han ikke kan se at paven er ufeilbar eller at DkK ikke er perfekt. Og det er her han tråkker i salaten. Det er viktig å påpeke at dette dogmet ikke innebærer at paven aldri kan ta feil som individ, men det handler om hans ufeilbarlighet i saker som gjelder tro og moral når han uttaler seg ex cathedra – det vil si fra Peters stol – som den øverste pastor for alle troende. Denne ufeilbarligheten er begrenset til svært spesifikke situasjoner, og den er ment å sikre at kirken bevarer den apostoliske læren uten feil. Pavens rolle er derfor å være en tjener for sannheten, ikke dens skaper.
Bygstad refererer til overgrepssakene og den nåværende pavens lederskap som eksempler på manglende trygghet i kirken og at DkK ikke er en ufeilbar kirke. Fra et katolsk perspektiv er det avgjørende å erkjenne at overgrepsskandalene har vært en fryktelig skam for kirken, og pave Frans, sammen med tidligere paver, har gjort det til en prioritert oppgave å bekjempe dette og bringe rettferdighet til ofrene. Kirken er i en kontinuerlig prosess med reform, og dette er i samsvar med dens egen lære om bot og fornyelse.
En annen feil Bygstad gjør er å tro at når en dogme blir satt, er det da en ny lære. Dette er feil. En lære blir til en dogme når den blir «satt på prøve». For eksempel så ble ikke treenigheten en dogme før den ble utfordret av Arius på 300-tallet. Det betyr ikke at treenigheten ikke var en lære før denne tiden. Et dogme jeg er sikker på at Bygstad selv vil si er korrekt. Det samme med Kristi to naturer. Dette ble en dogme i år 451, det betyr ikke at Kristus hadde én natur før 451. Om Kirken om noen år skulle dogmatisere at ingen kvinner kan bli prester, så betyr ikke det at det frem til nå har vært kvinnelige prester. Utfordringen til Bygstad er ikke at den katolske kirker har dogmatisert treenigheten, pavens ufeilbarlighet eller Marias uplettede unnfangelse. Problemet til Bygstad er at han selv er medlem i et trossamfunn som ikke har autoritet til å dogmatisere noe.
«Menneskets problem i møte med bibelteksten er ikke at Bibelen er uklar, men at vår forstand er uklar.», sier Bygstad i ett av sine innlegg, men hvordan vet han at han har forstand nok til å tolke Bibelen selv? Heretikeren Arius brukte også skriften for å bevise sitt ståsted om at Jesus var skapt. Det er ikke nok å bare være ydmyk når man møter på Nestorius, patriarken av Konstantinopel i Kalkedon. Det finnes flere som med Bibelen i hånd forsvarer både samkjønnlige ekteskap, kvinnelige prester, unitarisme, baptisme, ja jeg kan ramse opp en liste av vranglære som Bygstad selv ville avvist. Men han virker ikke til å være villig til å innse at han kanskje ikke har forstand nok til å tolke Bibelen selv han heller. Jeg kan for eksempel si at hvis han ikke ser pavens ufeilbarlighet i Bibelen, slik jeg kan, så er det fordi han er uten forstand. Så da står vi der, en mot en, og er uenige. Som en moderne Antonius mot Arius. Jesus sier at vi i slike tilfeller skal ta det til Kirken. Men har hans kirkesamfunn, opprettet i Jarlsberg i 1872 autoritet nok til å avgjøre en slik sak? Nei, men det har min!
Kirkens Institusjon
Bygstad hevder at enhver kirkelig organisering, inkludert den katolske, er dømt til å feile på grunn av menneskets syndighet. Det er riktig at den katolske kirken erkjenner menneskets synd og svakheter, også blant sine egne ledere. Jesus kalte ikke bare Simon Peter for «klippe», men også snublesten (gresk: skandalon). Det finnes en lang historie med kriser i kirken, men disse syndene motbeviser ikke kirkens guddommelige grunnlag. Kirkens institusjon er mer enn en menneskelig organisasjon – den er et sakramentalt fellesskap som bærer Kristi nærvær i verden. Selv om enkeltpersoner i Kirken kan feile, er det Kristus selv som er Kirkens hode (Ef 5,23), og han har lovet at "dødsrikets porter skal ikke få makt over den" (Matt 16,18). Så når Bygstad sier at «kirkeorganisasjon skal forgå, kirkehus og bedehus skal falle …» glemmer han Jesu lovnad om sin kirke. Kirken er Jesu brud og Jesu kropp. Bygstads kirkeorganisasjon kan nok falle, for den ble bygget på en syndig mann, Luther, men den Katolske Kirke er bygget på Jesus og kan derfor aldri forgå. 2000 år og mange fiender senere, er Hun her enda.
Skriften og Tradisjonen
Innleggene til Bygstad legger stor vekt på Bibelens autoritet, og det er riktig at den katolske kirken betrakter Skriften som Guds inspirerte ord. Men fra et katolsk synspunkt må Skriften tolkes innenfor kirkens tradisjon, ettersom kirken eksisterte før Skriften ble samlet til én kanon. Det var kirken, under ledelse av Den Hellig Ånd, som fastsatte hvilke skrifter som skulle inngå i Bibelen, og det er kirken som har mandatet til å tolke den på en autentisk måte. Som det står i 2. Tessalonikerbrev 2,15: «Hold fast på de overleveringer som dere har lært, enten det er ved ord eller brev fra oss.» Hvordan kan Bygstad stole på Bibelen, om han ikke stoler på Kirken som gav ham den? For å forstå dette fra et katolsk perspektiv, må vi først erkjenne at Skriften ble samlet, autorisert og bevart av kirken gjennom flere århundrer. Det var Kirken som på kirkemøtene, som det i Nikea (325 e.Kr.), anerkjente hvilke bøker som skulle inngå i Bibelen. Uten kirken ville ikke kanonen som vi kjenner den i dag, eksistere. Dette betyr ikke at kirken står «over» Skriften som et uavhengig eller rivaliserende autoritetsorgan, men at kirken og Skriften sammen er uatskillelige deler av én og samme åpenbaring fra Gud. Så når Bygstad og andre avviser Kirken, burde de også egentlig avvise Skriften hun produserte.
I 1. Timoteus 3,15 omtales Kirken som “sannhetens støtte og grunnvoll”, og dette har vært et sentralt vers i katolsk teologi. Den katolske forståelsen er at kirken ikke selv skaper sannheten, men er satt til å bevare og forkynne sannheten som er åpenbart gjennom både Skriften og tradisjonen. Dette betyr at kirken ikke står i opposisjon til Skriften, men at den mottar og formidler Guds ord gjennom begge kildene. Skriften alene (sola scriptura) blir derfor sett på som en utilstrekkelig tilnærming til hele Guds åpenbaring, da kirken selv også er en del av denne åpenbaringen, med sin læreautoritet.
Tradisjonens betydning
Et annet viktig poeng er kirkens tradisjon. Når den katolske kirken legger vekt på både Skriften og tradisjonen, handler det om at Guds åpenbaring er gitt gjennom hele kirkens historie, ikke bare gjennom de skriftlige tekstene. Kirken ser på seg selv som en levende fortsettelse av den apostoliske tradisjonen som begynte med Kristus og apostlene. Dette betyr at kirkelige dogmer, som avlatslæren eller Marias ubesmittede unnfangelse, utvikler seg som dypere forståelser av troen i lys av kirkens kontinuerlige refleksjon og erfaring gjennom århundrene. Bygstad påstår at mange av dogmene til Kirken ikke har Bibelsk grunnlag, men det er bare fordi han selv ikke har forstand til å se dem. (Greit, et like sleivspark der basert på hans egne ord.) Sannheten er at ingen av dogmene til Kirken går i mot Bibelen og de finnes der når man kjenner Skriften godt nok. Og når Bygstad og flere kommer med slike påstander, kan vi også svare at Bibelen ikke inneholder all kristen lære eksplisitt, men at tradisjonen spiller en vesentlig rolle i å utfylle det som er implisitt i Skriften. Bygstad legger til Skriften når han sier «Kirken er bygget på «apostlenes og profetenes grunnvoll» (Ef 2,20), dvs. Den hellige skrift i Det gamle og Det nye testamente.» Det står ikke at proftenes grunnvoll er Skriften. Det er noe han legger til. Det er apostlenes lære som er grunnvollen og denne læren har blitt lært bort til nye generasjoner.
Eksempler på slik lære er hvordan man skal døpe eller hvordan man skal feire messe. Dette står ikke implisitt i Bibelen, men jeg er sikker på at Bygstad selv fulgte apostlenes lære da han som prest helte vann tre ganger over hodet til et barn.
Og hva med Skriften selv? Det er også en naturlig utvikling av Kirkens tradisjon. Hvordan skal protestanter komme frem til hva som er riktig lære når vi møter på ny teknologi som prevensjon og kunstig befruktning? Er det opp til hver og en og stemme frem hva de selv mener høres korrekt ut? Det finnes også lære i Skriften som er svært klar, som Eukaristien og skilsmisse, men allikevel er det få protestanter som følger dette korrekt. Hvis Skfiten er så klar, hvorfor trengte Bygstad å forlate DnK for DELK? Burde ikke dnk allerede hatt en korrekt lære?
Konklusjon
Bygstad startet egentlig hele bøtteballetten med en feilstluning om at hvis den katolske kirke er feil, så har DELK rett. Som tidligere prest i DELK, gjør Bygstad mye for å prøve å hindre Braut i å bli katolikk, men ikke ved å fremheve sitt eget kirkesamfunn, men heller i å spre løgner om DkK. Han gjør dette ved å påstå at DkK ikke følger Bibelen, som så mange andre protestanter før ham. Og han gjør den feilen å tro at DkK bare er et trossamfunn som hans eget. Men fra et katolsk perspektiv er kirken mer enn en menneskelig institusjon – den er et sakramentalt fellesskap grunnlagt av Kristus, med en guddommelig gitt autoritet til å lede troende mot frelse. Kirkens ufeilbarlighet i lærespørsmål, dens tradisjoner, og dens struktur er ikke menneskelige påfunn, men gaver fra Gud for å beskytte og bevare troen gjennom historien. Kritikere av den katolske kirken har ofte rett i at menneskelige feil kan skade kirkens omdømme, men det rokker ikke ved kirkens guddommelige grunnvoll, som er Jesus Kristus og hans ord som lever videre gjennom apostlenes etterfølgere. Det er ikke snakk om en motsetning mellom Skriften og Kirken, men om en symbiose hvor begge er uadskillelige. Kirken er satt til å bevare og tolke Skriften, og tradisjonen er en viktig kilde til å forstå den fulle rikdommen av Guds åpenbaring. Dette er også grunnen til at Ommundsen til slutt svarer Bygstad med «Det finnes ingen bibelvers Bygstad kan komme med som skremmer den katolske kirke.»
Comments