Dagen da Gud ydmyket meg - og dagen da han elsket meg.

St. Olav

Min vei fra ateist til kristen tok mange år. Men i 2014 var jeg kommet såpass langt at jeg visste det måtte være en Gud. Den eneste rasjonelle forklaringen var at Gud finnes.

Jeg hadde to kristne venner på dette tidspunktet. En protestant og en katolikk. Og jeg diskuterte mye religion med dem. I tillegg gikk jeg i «lære» under misjonærer fra Jesu Kristi kirke.

Det var etter en periode hvor jeg hadde gått mye i mormonernes kirke at min venninne tok meg med på messe i St. Olav. Jeg spurte misjonerende om de ville være med, og de sa faktisk ja, før de senere avlyste. Jeg mistenker at de ikke fikk lov.

Det var første gang jeg hadde satt føttene mine i en katolsk kirke. Og kanskje også første gang jeg var i en kristen kirke uten en negativ innstilling på mange år.

Om jeg husker rett var det en enkel hverdagsmesse i fastetiden. Ingen musikk. Jeg husker jeg ble positiv overrasket over at de snakket om Jesus. Det høres kanskje komiskt ut, men etter flere måneder i Jesu Kristi kirke hvor jeg hadde hørt de snakke om Jesus én gang, var det faktisk veldig bemerkelsesverdig for meg.

Det fikk meg også til å reflektere. Jeg stilte meg selv flere spørsmål. Hvorfor trenger jeg Jesus? Hva er synd? Hvorfor er jeg en synder? Jeg er vel god person er jeg ikke? Jeg dreper ikke og torturer folk..

Så svarte Gud.

Han sa at Gud er kjærlighet. Ren kjærlighet. Ren godhet. Ikke en eneste skitten flekk kan komme hit utenom å kontaminere det rene. Er du så god?

-nei.. det var jeg ikke.

Han viste meg så at for å komme til Gud må vi først renses. Som et filter som fjerner alle urenheter.

Jeg hadde ikke ord..

Jeg bare gråt.

Ikke bare hadde Gud fornedret meg noe veldig. Han hadde også nettopp bevist klart og tydelig at han finnes og at han lytter til meg. Han hadde også vist at det finnes en vei til himmelen. Han hadde vist meg at vi trenger Jesus. Ikke tro at du kan klare dette på egenhånd.

Det skulle fremdeles gå et halvt år før jeg skulle kalle meg selv kristen. Jeg fortsatte å lese bibelen og diskutere, men jeg følte ikke jeg var helt i mål enda.

En dag i oktober satt jeg og diskuterte på Messenger med to venner i en gruppechat mens jeg var på toget. Jeg vet ikke hvorfor akkurat vi tre diskuterte sammen, da de to var venner av meg, men ikke av hverandre. Uansett så snakket vi om konfirmasjon. Vi syntes det var besynderlig at den av oss tre som ble konfirmert som ungdom, var den som ikke trodde på Gud idag. Mens vi to som ikke ble konfirmert, var troende.

Like etter samtalen funderte jeg på konfirmasjon. Min katolske venninne ble konfirmert da hun ble innlemmet i den katolske kirke. Jeg lurte på hvordan verden ville reagert hvis jeg, den tidligere så stoiske ateisten skulle konfirmere meg og akseptere Jesus som min frelser.

Da skjedde det noe som er vanskelig å beskrive. Mange kristne kaller det for øyeblikket de ble «født på nytt». Men bibelen sier at dåpen er øyeblikket vi blir født på nytt. Jeg vil kanskje heller kalle det øyeblikket hvor jeg forsto Guds kjærlighet. Eller øyeblikket da jeg aksepterte den.

For det var kjærlighet jeg opplevde. Som om jeg ble badet i ren, uforbeholden kjærlighet. Fra bena til hodet. Fra hodet til bena. Fra hjertet og utover. Fra utsiden og inn i hjertet. Tårene rant. Jeg kunne ikke se. Jeg hikstet etter pusten. Jeg hadde aldri opplevd noe slikt før. Og jeg har ikke opplevd det siden. Det var så sterkt. Jeg var rett og slett satt helt ut. Sjokkert ville kanskje en moderne journalist beskrevet det.

For meg var det ingen annen vei enn forover etter dette.

En dag, mange år senere snakket jeg med en luthersk prest om min opplevelse. Han sa da at han skulle ønske han selv kunne oppleve noe slikt. Først ble jeg veldig overrasket. Jeg trodde faktisk at alle kristne hadde opplevd lignende. Spesielt en prest! Det viste seg å være feil. Veldig feil. Det virker som om det er fåtallet. De fleste har kommet til troen via mer rasjonelle måter. Med logikk, ikke følelser. Min mann har heller aldri opplevd det. Begge to har sagt at de skulle ønske de kunne opplevd det.

Selv om jeg er svært takknemlig for hvordan Gud har vist seg for meg, beundrer jeg disse som kan tro uten.

Var det min kontakt med det åndelige som lot meg være åpen for slike opplevelser eller var det Gud som visste at jeg trengte et sjokk for å tro?

Er det ene bedre enn det andre? Jesus sa:

«Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Johannes 20:29

Vil guddommelige opplevelser føre til at du aldri vil falle i fra? Eller vil du derimot kunne miste troen om man ikke stadig får «påfyll» av mirakler? Vi vet at hjertet vårt kan lure oss. Vi vet at følelser kan være feil. Spesielt innenfor mormonismen var dette fremtredende. Du skulle føle deg frem. Om du bare følte at dette var rett, var det all bevis du trengte. Til tross for alt som skurrer. Hva skjer da om disse følelsene forsvinner, eller aldri kommer? Betyr det at Gud ikke eksisterer?

Gud eksisterer uansett om vi føler ham eller ikke. Sankt Paul sier:

«For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.»

‭‭Romerne‬ ‭1‬:‭19‬-‭20‬ ‭N11BM‬‬

Jeg spurte min mann hvorfor han tror, uten at Gud har slått ham i hodet med en stekepanne som han gjorde meg meg.

Han fortalte meg med stor iver at vi er ikke kommet til ved en tilfeldighet. Jorden har akkurat det vi trenger. Vi er perfekt laget, vi har en sjel og en forstand. Hvorfor er vi som vi er, hvordan er vi her uten at Gud har skapt oss? Verden er så vakker, folk er blinde som ikke kan se Gud i naturen. Folk sier dette er tilfeldigheter, men selv tilfeldigheter må ha en begynnelse. De snakker om Big Bang, som en tilfeldighet, og ikke en handling.

Hans ord minner om Salomons visdom i Visdommens bok:

Dårer fra naturens side var alle mennesker som ikke erkjente Gud, Som ikke maktet å fatte Han som er, Ut fra det gode de så, Som ikke kjente igjen Kunstneren, Enda de la merke til hans verk.

Visdom 13:1-2

Det var en gang for noen år siden, vi satt og så på en dokumentar om matematikk i naturen. Hvordan plantene vokser etter et bestemt mønster. Det var regler i naturen som fortalte plantene hvordan de skulle vokse. Vår ikke-troende utvekslingsstudent uttrykte hvordan dette beviste hvordan Gud ikke fantes, mens det for meg viste at Gud er der, og vi kan se hans naturregler. Hans byggeklosser. Hvordan han har konstruert sitt mesterverk. Hun så verket. Jeg så kunstneren.