top of page

Den opplagte gjest

for 10 timer siden
2 min lesing
Nidarosdomen i trondheim

Av alle steder å demontstrere mot et pavebesøk har Gyrid Gunnes valgt plassen foran Niodaosdomen, kirken som ble reist over graven til en katolsk helgen. Hun må gjerne demonstrere, men hvilken plass mener hun at den kristne arven skal få i jubileet hvis paven bare kan inviteres på betingelse av at han blir konfrontert om Kirkens lære?

Gyrid Gunnes, skjermdum Vårt Land
Skjermdump fra Vårt Land

Med kristenretten ble det forbudt å sette ut spedbarn for å dø. Vernet av barns liv er altså en del av historien vi skal markere. Det er ironisk at pavens forsvar av det ufødte livet nå trekkes fram som et problem ved å invitere ham.


Å avvise pavens tilstedeværelse ved et jubileum som markerer kristningen av Norge er som å feire for sine røtter mens man samtidig nekter å invitere dem som plantet treet. Gunnes’ reelle argument er ikke annet enn ideologisk. Hun ønsker ikke paven velkommen fordi hun er uenig i kirkens lære om abort, prevensjon og seksualitet.

Men sannheten er ubehagelig klar: Den katolske læren om disse spørsmålene lar seg ikke forhandle eller demonstrere bort. Den er forankret i Skriften, Tradisjon og den naturlige morallloven. Når en teolog gjør en slik konfrontasjon til et etisk vilkår for å invitere paven, får vi en teologi der Jesus er byttet ut med tidsånden. . Å sette betingelser for hvem som er velkomne til å feire Kristus basert på om de er enige med sekularismens kjernepunkt, er ikke progressivt; det er en form for intellektuell intoleranse kledd i toleransens språk.


I 2030 er det tusen år siden Olav Haraldsson falt på Stiklestad. Og den helgenen som ga Norge sin identitet, var katolsk. Dette er ikke en liten detalj. Det er selve poenget. Å feire dette uten den katolske dimensjon er historisk uærlig. Derfor er paven en ganske opplagt gjest. Jeg ønsker ham velkommen (helt uten demonstrasjon).


Egentlig gjør Gunnes Den katolske kirke en tjeneste. Når hun konfronterer paven med Kirkens lære om abort, prevensjon og seksualitet, minner hun nordmenn om at det faktisk finnes en kirke som ikke har endret lære etter folkemeningen. I et land hvor Den norske kirke har tilpasset seg tidsånden på punkt etter punkt, blir kontrasten tydelig — og den taler for seg selv.

Det er nesten ironisk: Jo høyere hun roper om hva Kirken lærer, desto tydeligere blir det at Kirken har noe å si som ingen annen kristen stemme i Norge lenger sier.


Kommentarer


bottom of page