Maria fortjener bedre enn stråmenn — svar til Harald Peter Stette
- 8. aug.
- 3 min lesing
Harald Peter Stette skriver i Vårt Land at vi lever i «økumenikkens tidsalder». Nettopp derfor bør vi også forsøke å fremstille hverandres tro korrekt.
Innlegget hans bygger på en rekke påstander om katolsk lære som katolikker knapt vil kjenne igjen. Stette hevder at Marias evige jomfruelighet bygger på legender, at den springer ut av ringeakt for seksualiteten, og at tradisjonen korrigerer Det nye testamentet. Felles for disse påstandene er at de presenteres som selvfølgeligheter uten å bli dokumentert.
Ta påstanden om at Jesu «brødre» beviser at Maria hadde et seksualliv. Stette skriver at Det nye testamentet «vitterlig» lærer dette. Men dette er langt fra så vitterlig som Stette hevder. Bibelen bruker slektskapsord langt friere enn moderne norsk. Abraham omtaler Lot som sin bror, selv om han er nevø. I Johannes 19 omtales Maria, Kleopas’ hustru, som Jesu mors «søster. Teksten viser altså at slektskapsbetegnelser ikke alltid brukes slik vi bruker dem i dag.
Kristus vår Frelser, var den sanne og naturlige frukten av Marias jomfruelige moralitet. Dette skjedde uten en manns medvirkning, og hun forble jomfru også etter dette. Martin Luther, LW22 s.23
Derfor ser vi også at mange av oldkirkens største teologer, og senere også reformatorere som Martin Luther, ikke mente at Jesu «brødre» var Marias senere barn. Man trenger ikke være enig med dem, men deres vitnesbyrd alene viser at Stettes tolkning ikke er den eneste mulige, langt mindre den eneste historiske. Dersom dette virkelig var en åpenbar bibelsk feil er det vanskelig å forklare hvorfor reformasjonen ikke forkastet den. Hvis Marias evige jomfruelighet virkelig var et brudd med apostlenes lære, hvorfor finnes det da ingen spor av at den tidlige kirken protesterte mot den? Hvorfor kan ikke Jesu «brødre» forstås slik mange av de tidlige kristne gjorde? Hva gjør Stettes tolkning så selvfølgelig at alle andre, fra oldkirken til reformasjonen, må ta feil?
Jeg tror fast at denne rene jomfruen forble, både under og etter fødselen, for alltid en ren og uberørt jomfru. Ulrich Zwingli
Stette skriver også at de marianske dogmene ble «skapt» av legender som ikke er i forankret i nytestamentlig kristendom. Men her overser Stette et grunnleggende spørsmål: Hvordan forstår vi forholdet mellom Skriften og den apostoliske tradisjon? Når Efeserbrevet sier at Kirken er bygget på apostlenes grunnvoll, betyr ikke det at apostlenes undervisning utelukkende eksisterer i form av de 27 bøkene som senere ble samlet til Det nye testamentet. Selve kanon ble jo identifisert av Kirken flere hundre år etter apostlene. Dersom den tidlige kirkes vitnesbyrd er så lite pålitelig at den ikke kan overlevere læren om Maria, hvorfor skulle den da være pålitelig når den overleverte hvilke bøker som faktisk tilhører Det nye testamentet?
Enda mer overraskende er påstanden om at Marias evige jomfruelighet bygger på ringeakt for seksualiteten. Dette er en påstand som ikke følger logisk. Kirken har alltid lært at ekteskapet er godt og at seksualiteten er en gave fra Gud. Kirken har gjennom århundrene utviklet en omfattende teologi om ekteskapet. Den samme kirken som forsvarer Marias evige jomfruelighet, kaller samtidig ekteskapet et sakrament. Da blir det vanskelig å hevde at dogmet bygger på forakt for seksualiteten.
Det finnes riktignok en kristen tradisjon som verdsetter både jomfruelighet og sølibat som et særlig kall. Men det er noe ganske annet enn å mene at seksualiteten er uren eller mindreverdig. Det nye testamentet gjør selv denne forskjellen. Paulus anbefaler sølibat for den som har denne gaven i 1. kor 7,7, samtidig som han omtaler ekteskapet som godt og hellig.
Til slutt kobler Stette Maria til et angivelig overåndelig og passivt kristenliv. Også dette blir en kunstig motsetning. Maria fremstilles i evangeliene både som den som «gjemte alt dette i sitt hjerte» og som kvinnen som reiser i all hast for å hjelpe Elisabeth, som synger Magnificat med radikale ord, og som følger sin sønn helt til korset. Hun forener kontemplasjon og handling.
Kristendommen trenger begge deler. Vi trenger et liv i bønn og et liv i tjeneste. Det ene utelukker ikke det andre og der hvor noen er kalt til et liv i bønn kan andre være kalt til et liv i tjeneste.
Økumenikk bygges ikke ved å redusere hverandres tro til karikaturer. Den bygges ved å møte hverandre med den intellektuelle redelighet som gjør at vi først forsøker å forstå før vi kritiserer. Det burde være et felles kristent ideal.
Dette innlegget ble sendt inn til Vårt Land, men per dags dato ser det ikke ut til at det ble tatt med. Det gjorde derimot et svært godt svar av Øyvind Meistad, en protestant som også så problemene i Stettes argumentasjon. Du kan lese hans svar her: https://www.vl.no/meninger/en-bygger-ikke-broer-med-skrasikkerhet/10466622
Kilder til sitater fra Martin Luther og Zwingli:
Kommentarer